30. desember

Jeg sitter nå på altanen på det nye hotellet, The Pearl South Pacific. Jeg kom så sent at det var mørkt her så jeg har ikke fått sett meg noe særlig omkring. Det eneste jeg kan si er at det er noe helt annet enn Wananavu. Dette er et hotell av «syden type». Stort og upersonlig og som med andre slike hoteller rundt om i verden; uten et snev av gjenkjennelig lokalt uttrykk. Skal du oppleve det virkelige Fiji så drar du til Wananavu.

Middagen i går var fantastisk. Det var dekket til 9 under en del av restauranten som ligger for seg selv under et stråtak. Det var avskjedsmiddag for meg så jeg satt på enden av bordet og rundt meg satt selvfølgelig Andrew og Robyn, John, Michael og Jo, Louisa og Kieran og den nye manageren for hotellet, Alan. Han har jobbet med hoteller rundt om i verden i flere år og var sist i Phuket i Thailand.

Michael, Jo (tom stol siden hun tar bildet), Alan (ny manager), John, meg, Robyn, Andrew, Louisa og Kieran.

Alt personale som var på jobb kom ut og sang «Isa Lei» for meg og etterpå ga de meg alle en klem. Verdens beste hotellperonale! Til og med kokken sang. Andrew ble sentimental og gren som en unge. Robyn erklærte at hun har adoptert meg. John inviterte meg til Sør-Afrika en gang og Alan inviterte meg til Phuket i desember neste år. Og hvis jeg kommer til Melbourne en gang så trenger jeg ikke å booke hotell, det skulle Michael og Jo sørge for. Jeg var ikke lite sentimental selv heller og det hjalp ikke på at vi hadde tømt noen flasker vin. Da jeg satt på terrassen utenfor hytten min før jeg skulle legge meg og så på video-opptaket av sangen min så kjente jeg det presse ganske kraftig på. Du kan se den under. For tekst og betydning; sjekk mitt forrige innlegg.

Etter frokost i dag var jeg først nede i hytten (bure) til John for å sjekke e-post og ta en øl. Han har "Beach Front" hytte og her er utsikten:


Fra terrassen til John. På den lille øyen til høyre for midten er det et lite privat sted du kan leie. Kr. 26.000,- pr. dag. Det var her Pink giftet seg og hadde bryllupsfeiringen sin. I 8 uker.

Etterpå endte vi oppe hos Andrew og Robyn og drakk GT og Chivas. Vi rundet det hele av med å ha bombekonkurranse i bassenget og Andrew vant. Han er sikkert 120-130 kilo. Det var bra at bassenget fylte seg automatisk opp etter hvert. Manageren Alan kom oppom for en whisky og han sørget senere for transport til det nye hotellet for en rimelig penge. Kr. 800,- for en taxitur på 3,5 timer. Etter en siste lunsj og mer vin var det klart for avskjed. Jeg må til avrusning når jeg kommer til New Zealand ...
 

Andrew, Michael og Alan

Jo og Robyn

Jeg har hatt den beste ferieuken i mitt liv. Det er det mest spesielle hotellet jeg noen sinne har bodd på. Det er ikke noe særlig i seg selv og de første dagene var jeg litt skuffet. De hadde ikke engang en ordentlig strand! Men litt etter litt så krøp stedet under huden på meg og alle sier akkurat det samme. Wananavu gjør noe med deg. Kanskje jeg bare var heldig. Heldig at det var akkurat de gjestene på hotellet samtidig med meg. Men hvis man leser Tripadvisor så er det visst sånn for alle, eller i hvertfall de aller fleste. Jeg skulle bare ønske at Fiji lå litt nærmere Norge.

A: Nadi (uttales Nandi) hvor flyplassen er
B: Hotell Wananavu. Ca. 2,5 timer fra Nadi
C: The Pearl South Pacific. Ca. 3,5 timer fra Wananavu.
Når jeg reiser hjem er det langs kysten til Nadi og det tar ca. 2,5 timer.

Jeg har nå kjørt 2/3 av avstanden rundt hovedøyen Viti Levu. Sjåføren i dag var bare helt utrolig. Han må ha vært 150 kilo og pustet som en hvalross. Han var snylta forkjølet og hostet konstant i et håndkle han hadde over skulderen. Han hadde blitt våt i går under regnværet og derfor var han forkjølet. Det at han kjørte airconditionen i bilen på fullt så jeg var nær ved å hakke tenner hadde sikkert ingenting med det å gjøre ...

Halvveis kom vi til en kilde med vann som skal være helbredende. Han hadde med to 1,5 liters vannflasker som han fylte opp og han drakk mye av det mens han var der. Landsbyen som eier kilden vil ikke at den skal kommersialiseres da de mener at sånne hellige ting skal være for alle. Å gå ut av bilen, 5 meter bort til kilden og tilbake igjen var en utfordring for ham. 10 minutter etterpå pustet han fremdeles som om han hadde løpt maraton. Og 10 minutter etter det igjen erklærte han seg selv for frisk. 10 minutter deretter hostet han like jævlig. Hvis jeg er frisk i morgen så er det et under.




Sjåføren fyller "magic water" i flaskene sine. Det var det tyngste arbeidet han gjorde den dagen. Hørtes i hvert fall sånn ut på pusten hans etterpå

Tennene hans var et syn! Jeg har aldri sett noe så tilfeldig før. Han kunne sikkert fått tommelen inn mellom ene fortannen og tannen ved siden av. Og den ene fortannen var snudd 90 grader. Når jeg så han i profil fra den ene siden så kunne jeg se baksiden av tannen og hvis jeg så ham i profil fra den andre siden så kunne jeg se forsiden av den samme tannen.

Nå er det natt for i dag. Stuptrøtt og klar for sengen. Får ta meg en rundtur og sjekke opp ting i morgen.