Patong, del 2

På slutten av 80-tallet hadde thaiene fremdeles ikke lært hvordan europeere ville ha maten. Så det du kunne få var elendige biffer eller rart tilberedt fisk eller thaimat. Siden sushi fremdeles var et fremmedord i Norge og det mest eksotiske vi spiste kom fra Italia eller Mexico, så var thaimaten for oss veldig fremmed og rar. Nå har vi lært oss å spise asiatisk og thaiene har lært seg å lage europeisk mat. Mangfoldet er enormt og hvis du holder deg unna hummer og tiger prawns så skal det vanskelig gjøres å betale mer enn 100 kroner for et stort måltid med tilhørende drikke. Hvis du leter så klarer du det fint for 50 kroner også. En øl i baren koster ca. 15 kroner så du blir ikke fattig av å drikke øl heller. I tillegg kan du kjøpe all slags mat fra disse vognene som er tilkoblet en moped og som står over alt i alle gater. Her kan du kjøpe grillet kylling, fisk, pølser eller kebab. Fruktselgere har egne vogner. Eller en hel bar på hjul med utvalg av coctails. Eller pannekaker.

Jeg husker i 1995 etter en dykketur, og en av dykkeinstruktørene løp bort til en vogn da vi kom i land fra båten. "Du må prøve disse hvis du ikke har smakt det før", sa han. Deigen var en seig klump som ble slynget flat, tynn og rund som på et pizzabakeri i Italia før den ble lagt på steikeplaten. Til fyll kunne du velge egg og banan, mango, sukker, sirup, lime, kokos, nutella, syltetøy eller sjokolade. Jeg valgte det dykkeinstruktøren valgte som fremdeles er min favoritt; en liten banan kuttet i biter og vispet sammen med et egg. Dette ble lagt på midten til alt var varmt og så ble ytterkantene brettet inn over og pannekaken snudd. Til slutt ble den kuttet i 12-16 biter og søtet med søt, kondenser melk og servert med to tannpirkere som spiseredskap. Og første gang jeg satte tennene i en sånn så tenkte jeg: "WTF??" Og det har jeg tenkt mange ganger siden. Selv for 4-5 år siden var det få av disse og mange ganger jeg hadde lyst på en så fant jeg ikke noen.
Nå finner du dem ca. hver hundre meter. Men de lages ikke på samme måten lenger. De har byttet ut den seige gode deigen med pannekakerøre. Og den steikes altfor fort og fyllet blir ikke skikkelig varmt og så blir det tørt i stedet for saftig og godt. 2 ganger har jeg funnet en som lager dem på gamlemåten, men disse forsvinner nok snart for de bruker jo minst dobbelt så lang tid på en pannekake som de moderne gjør.

Steiking av pannekake, feil type.

Grillede kyllinglår fra vogn. Penslet med en blanding som jeg bare har smakt i Thailand. Langsomt grillet og hele tiden snudd og penslet på nytt. Første gang jeg var i Thailand i 1986 så hadde vi en fast kyllingpusher utenfor hotellet, og når vi kom slitne tilbake fra en bar sent på natten så pleide vi å kjøpe med oss nattmat. Oppe på rommet ble det åpnet noen iskalde Singha og så ble det stille i 10 minutter. Hver gang var det like godt. Dette søtlige asiatiske kryddersmøret som jeg ville ha gitt en god slump Bath for å få vite innholdet av, men som alle selgerne bare smiler og nikker med hodet hvis jeg spør om. De kan ikke ett ord engelsk og man peker på det man vil ha og betaler det antall fingre som blir holdt i været ganget med 10. Da jeg var her med min sønn for noen år siden så fant vi en sånn mellom stranden og hotellet og flere ganger når vi skulle hjem om ettermiddagen så kjøpte vi med oss noen lår til en sen lunsj. Og så var vi stille på rommet i 10 minutter.
Nå er det mange flere av dem. Men de er ikke like gode lenger. De er grillet for fort på for høy varme og er tørr. Kryddersmøret får ikke tid til å virke så de er ikke så smakfulle lenger heller. Kvantitet har utkonkurrert kvalitet.

Grillvogn med for høy varme.

Ellers kan du spise stort sett det du vil av ferdigmat. Fast food-kjedene er over alt og stort sett alle er representert. I 1995 allerede stod Ronald McDonald på fortauet med håndflatene presset mot hverandre foran brystet og med en liten ærbødig knekk i nakken på ekte thai vis. I dag står brødrene hans med samme navn 4-5 andre steder rundtom i byen og serverer samme maten som på Torgalmenningen.

Dykkebutikken som vi dykket med i 1995 var en av to i Patong. Den var svenskeid med skandinaviske eller engelske instruktører og den het Kon Tiki. Hvorfor svenskene valgte å kalle butikken opp etter en norsk flåte er jeg ikke sikker på, men det er kanskje en grunn at det eneste historisk kjente skipet fra Sverige, Wasa, sank som en stein under landligge i Stockholm for ørten hundre år siden uten noen sinne å ha vært på tokt.
Så har det ballet på seg jevnt og trutt opp gjennom årene med stadig flere butikker. Under en lang spasertur for noen dager siden så jeg 30, 40 og kanskje 50 dykkebutikker. Jeg har dykket de stedene som kan dykkes på rundt Phuket og det er ikke så forbasket mange. Med alle de arrangørene av dykketurer så må det være køsvømming der nede. Jeg holdt meg på land i år.

Tatovering har tatt seg opp de siste årene. Selv for 5 år siden var det ikke veldig mange tatoverngsbutikker rundt her og han som jeg ramlet inn hos og fikk tatovert min solbrente hud er en av de eldste i gamet. Han er en bitte liten thai med en enorm ølvom, dekket av tatoveringer, elsker USA, lever for Harley Davidson og drikker kun Jack Daniels med, av alle ting, ingefærøl. Jeg fikk tatovert et tvillingsymbol bakpå skulderen og resten av tiden ropte han bare: "Gemini!!" etter meg og inviterte meg hver gang inn på en drink. Jack Daniels med ingefærøl.
Nå er det tatovering på hvert gatehjørne og enda flere mellom hjørnene. Det summer i nåler over alt og jeg kan ikke skjønne at det er mulig at alle disse kan faget sitt. Skal du forandre huden din permanent så er det en fordel at vedkommende som forandrer den vet hva han/hun gjør.

Tatovøren min. Artig type ;)

Hvor mange skreddere det nå er i denne byen aner jeg ikke. Mange flere enn hundre, men sannsynligvis færre enn 500. Og alle er indere. Og alle er like glatte. Opp gjennom årene så lærer man seg til å ignorere dem på en måte som gjør at de lar deg være i fred, men jeg ser manger turister som sliter. Og har du først stoppet opp og begynt å snakke med en av dem så henger du fast i klisteret en stund og lurer på hvordan i all verden du skal komme deg ut av det uten å gi vedkommende en knytteneve over neseroten. Dette er forøvrig en lyst som trenger seg på relativt fort i en samtale med et eksemplar av standen og du kjenner at den allerede etter et par minutter begynner å bli ubehagelig ukontrollerbar. På en annen side så er det en billig måte å få seg ny dress med skjorter eller eventuelt en ny kjole hvis du er kvinne eller en mann som bare liker å kle seg i en sånn. Sjekk Tripadvisor for anbefalte skreddere eller spør om hotellet kan ordne det for deg i stedet for å droppe tilfeldig innom en som du plutselig får lyst til å dra til med en knytteneve over neseroten. Hardt.

Ellers kan du kjøpe hva som helst, hvor som helst. Hvis du ikke allerede har kjøpt det du trenger liggende i horisontal posisjon på en solseng på stranden så kan du dra til Jungceylon. Et gigantisk shoppingsenter som åpnet dørene for 5-6 år siden. Da var det stort, nå er det svært. Jeg var innom for å kjøpe et batteri til kameraet og etter at jeg hadde vasset rundt en stund for å finne hvor avdeling for elektronikk var så var jeg lost. Da jeg kom ut en dør som så make ut som den jeg gikk inn så virret jeg rundt i 15-20 minutter før jeg endelig fant ut hvilken retning jeg skulle gå og jeg til slutt kom tilbake til utgangspunktet.
Du kan kjøpe alt som er lovlig og stort sett alt som er ulovlig her. Du kan, hvis du har penger, få stilt alle dine behov uansett legning, tilbøyeligheter og preferanser – dessverre også de ulovlige hvis det er preferansen. Hva som foregår oppover i etasjene vil jeg helst ikke vite.

Å gå, særlig om kvelden, har blitt et mareritt. Fortauene er fremdeles like smale som de var for 25 år siden, men folkemengden er ikke den samme. Ikke størrelsen på folkene heller. På et fortau hvor det er plass til 2, kanskje 3 personer i bredden og det går 2 til 3 personer i bredden hver vei, så går det seint. Når det også er hyppige innslag av barnevogner, uføre, gamle og ikke minst disse fruene oppi årene som disser av fett som presser armene ut i 45 graders vinkel som om de bærer en tørkerull under hver arm mens de gynger og stabber av gårde med museskritt for å ikke miste ballansen, så er marsjfarten lavere enn hos en flokk barnehageunger på utflukt. Alternativet er å gå litt ute i veien, men hvis ikke du er en ekstremsportjunkie med adrenalinkickbehov hvert tiende sekund, så gjør du ikke det. Det er fremdeles de samme veiene som for 25 år siden, men det er ikke den samme trafikkmengden. Bilene kjører så mange som det er plass til i bredden og mellom dem og på begge sider kjører det en evig strøm av motorsykler og mopeder. Særlig det siste. Med 1, 2, 3 eller 4 personer oppå. Eller tilkoblet en sidevogn med frukt, flasker, juggel, grill eller pannekakesteikeplate.

Fremdeles kan du finne rolige barområder og et liv som kunne oppleves for 15-20 år siden. Det er bare å gå opp noen gater fra stranden og der, i en sidegate finner du det. Baren du kan sitte ved og ta en øl, se på folkene som rusler forbi, spille tictac med en av jentene i baren som alltid slår deg og le og smile sammen med dem.
Ta dét med deg hjem.

Patong, den nydelige unge thaijenten med den glatte huden, det blyge smilet, de sammenpressede håndflatene foran brystet og med en liten ærbødig knekk i nakken som jeg forelsket meg hodestups i for 25 år siden, er blitt sliten. Hun er blitt svær og feit, rynkete og gammel, bråkete og kranglete, full av sår og gamle arr og hun er overdådig sminket med glitter og fjas. Dessuten forurenser hun omgivelsene. Det er på tide å slå opp med henne og finne seg en ny ung og smilende thaijente som kan besøkes igjen og igjen og som en eventuelt kan bygge et forhold til.
Er det ikke det vi menn gjør?

Patong, del 1

Pa Tong, en tidligere fiskerlandsby som tilfeldigvis lå innenfor en av de beste strendene i Thailand; en 3,5 km ubrutt sandflate, bredere enn en fotballbane og med et krystallklart vann som selv midt på vinteren holder rundt 30 grader. Første gang jeg var her i desember 1989 var den så smått begynt utviklingen mot en turistdestinasjon av de store.
Vi hadde reist på chartertur til Malaysia og fant raskt ut at de muslimske reglene ikke var forenelig med norsk ungdom i 20-årene på tur. Et land hvor en måtte skjule ølet når man gikk ut av butikkene og alle barer var innendørs og den siste restauranten stengte serveringen kl. 10 om kvelden. 
Noe måtte gjøres og etter 2 dager kjøpte vi billetter t/r Phuket som var den nærmeste destinasjon i Thailand fra Malaysia og dermed de billigste flybillettene. Jeg hadde forelsket meg i Thailand noen år tidligere da jeg hadde reist på impuls til Pattaya for et par uker. Menneskene, klimaet, det bedagelige livet og igjen – menneskene. En stor plakat over hele den ene veggen møtte meg den gang på den gamle flyplassen Don Mueang i Bangkok og på den stod det: "Welcome to the land of thousand smiles; take one with you home". Og jeg oppdaget at det var sant.

Vi ankom Patong i mørket sent om kvelden uten hotellreservasjon og ble av sjåføren kjørt til et overnattingssted som vi ikke ante hvor var før vi våknet dagen etter. Det var noen hytter helt i nordenden oppe i en skråning, og rommene bestod stort sett av en seng og en vifte i taket. Da vi kom ut om morgenen og så hyttene spredt rundt en gressplen og med et vanntårn i den ene enden kneisende på et bambusstativ så følte jeg meg med ett hensatt til en gammel krigsfilm fra Vietnam. Det eneste som manglet var piggtrådgjerdet rundt området og en skyteglad Chuck Norris som kom rennende for å befri oss. For 5-6 år siden bodde jeg på det samme stedet med min sønn, men denne gangen var det på et av de bedre hotellene i Patong med altan med utsikt, aircontition, tre svømmebasseng og en gigantisk frokostbuffé da vi stod opp. Men fremdeles ingen Chuck Norris.

Vi fant ut at vi ikke kunne bo en uke i de hyttene og vi dro på leting etter noe bedre. Da vi kom inn til sentrum rundt midt på stranden så fant vi det vi så etter: Nordic Bungalows. Fremdeles hytter i en firkant, men denne gangen med aircondition, en liten terrasse og frokost servert under et lite halvtak når vi stod opp om morgenen. Adressen for etablissementet var Soi Bang La. I dag er denne gaten kjent som Bangla Road og er berømt/beryktet for sitt natteliv. Nordic Bungalows sluttet å eksistere for mange år siden og svære barområder har inntatt frokostsalen. Da jeg på midten av 90-tallet besøkte gaten så var barområdene relativt primitive og hver bar var formet som en firkant eller en oval hvor de som jobbet satt på innsiden og de som drakk satt på utsiden. Det som forundret mest var at det var omtrent like mange jenter inne i hver bar som det var sitteplasser utenfor. Rent bedriftsøkonomisk så fortonet dette seg for et norsk øye som svært tåpelig, men årsaken er vel åpenbar. Hver eneste en av disse jentene var mulig å ta med seg «hjem» på hotellet. Og siden man da fjernet en ansatt i baren så måtte selvfølgelig baren godtgjøres med et passe beløp for dette tapet. Bedriften gikk sannsynligvis strålende. Etter hvert som jeg igjen og igjen har besøkt samme stedet så har barene blitt mer og mer strømlinjeformet, glorete og høylytte. Hele området er åpent med 15-20 barer og alle spiller sin musikk med tung bass. Jentene ble mer og mer dansere og underholdere og rundt århundreskiftet så var påkledningen også minimal på de som danset og helt innerst var den nesten ikke-eksisterende. I dag har de «renset» litt i systemet og alle som danser er tekkelig påkledd. Det er da en familiedestinasjon! Problemet er flyttet opp en etasje. På gaten blir man invitert opp til «pingpong show». Og andre show. 200 Bath and one free drink! Og i følge artikler på nett så er det blitt råere, mer fornedrende. Jeg vil ikke opp og sjekke – jeg godtar det de som har vært der skriver. De har «skjult» problemene opp en etasje og bruker sterkere og sterkere virkemidler for å tiltrekke seg kunder.

Nederst i gaten nærmest stranden er det litt roligere. Der finner man fremdeles noen ensomme barer ut mot gaten hvor man kan sitte ned og se på folkene som yrer forbi. Eller snu seg 180 grader og se en fotballkamp på en TV over baren. Det er utrolig mange rare mennesker som ferdes sånne steder. Jeg så en som hadde barbert seg på hodet, men som hadde påmontert en tykk, blond Heidi-flette midt bak med rød sløyfe og det hele.
Om kvelden har mennene på seg skjorte eller t-skjorte og løs og ledig kortbukse. Hvis du ikke bygger muskler da. Da pumper du deg opp, tar på en kort, stram shorts og går ut. Av og til i flokk og av og til alene. Og med alvorlig mine går du nedover gaten og viser muskler og tatoveringer på den bare overkroppen. Og så har de bøyd nakke. Ikke en sånn høflig knekk som thaiene har, men 45 grader så de kan se ned og beundre sin egen overkropp når de går. Jeg holdt øye med en som gikk sånn og som hadde retning rett mot en stolpe, men dessverre så han opp et par sekunder før det smalt så han skiftet kurs. Kanskje det var like bra ellers hadde jeg sannsynligvis falt av barkrakken og slått meg.
De er sannsynlivis Aussies (australiere) som det av en eller annen grunn vrimler av her nede. Jeg spurte Eric som arrangerer motorsykkelturen som jeg skal skal være med på de neste ukene i Burma, om hvorfor folk i Australia betaler en haug med penger for å reiser fra 25-30 graders varme, strender, party etc. til 25-30 graders varme, strender, party etc. Og han svarte:
- Steroids
- Cheap booze and smokes (beer is about $10us per pint, cigg's, $20us per pack)
- Lots of young girls to make them feel sexxxy
- And lots of other Aussies they can get into fights with after midnight (also, see Steroids)

Og her er jenter - massevis av thai-jenter som vifter med plakater om show og happy hour og gud vet hva. Langt i fra alle jentene er jenter heller. Det bare ser sånn ut.

Bangla Road i dagslys. Om natten stenges den for trafikk og blir omgjort til en gågate.

Et gammelt fremkomstmiddel i tidligere Asia var rickshaw. En mann løp foran og trakk en vogn hvor man kunne sitte et par stykker oppi. Gamle dagers asiatiske taxi. Så kom bensinmotoren og man koblet en moped foran i stedet for en løpende mann. Mopeden laget tok-tok lyder og dermed ble den kalt for tuk-tuk. Alt på slutten av 80-tallet var disse erstattet av små lastebiler eller pickup’er med overbygg og seterader på hver side, men av en eller annen grunn ble de fremdeles kalt tuk-tuk selv om lyden nå kom fra en firtakters motor. De kjørte i ring rundt byen og du stoppet en, fortalte hvor du skulle og betalte. Baki satt det som oftest andre som skulle andre steder og så banket man i vinduet når man ville av. Praktisk, enkelt og billig. Man kom langt for et par kroner. Utover i det nye århundre ble de mindre og mindre og de ble mer taxi enn buss. Og de ble flere og flere og dyrere og dyrere. I 2005 var det så mange at de stod støtfanger mot støtfanger så godt som hele veien fra nord til syd. Og en svipptur på 5 minutter kostet plutselig 50 kroner. De var blitt en ren turistfelle og hele sjarmen var borte. I tillegg var de begynt å style dem. Fra de enkle røde ble de nå metallik-lakkert i lilla, gult eller grønt, påmontert blå, røde og grønne lys under og inni og med lysende høytaleranlegg som pumpet ut de samme basstunge rytmene som i de åpne barene. I dag er plutselig minst 75% av dem borte, de fant vel ut at det ble for mange så de ville regulere det. Hva det nå koster vet jeg ikke for jeg bor så nær sentrum at jeg går fra sted til sted. De stylete er derimot fremdeles like usmakelig stygge. Selv på Osterøy eller på Dale ville de ha vært over the top.

Fremdeles er det mange igjen av den typen som regjerte markedet for 10-15 år siden.

Hvem vil sitte nærmest høytalerne?

Da vi 1989 besøkte stranden så var det den vi forelsket oss i. Flere kilometer med fantastisk kritthvit strand og med en sand jeg aldri før eller etter har opplevd. Ikke den fine flygesanden man ofte finner i Middelhavet, men en litt grovere sand som ikke flyr og trenger inn i badebukser og ører, oppi mat og drikke eller alle andre steder man ikke ønsker at det skal være sand. Samtidig var den ikke så grov at det var ubehagelig å gå på den. Den var akkurat perfekt! På stranden kunne man leie en solseng med parasoll og et lite plastbord til ting og tang og en øl i isopor så den skulle holde seg kald lenge. De som styrte den delen av stranden hvor du valgte å slå deg ned tok seg så av det du trengte. Her fikk du den maten og den drikken du ville ha og hvis du ville kjøre vannscooter eller stå på vannski så ga du bare beskjed.
Det var den gang jeg var ute og kjørte vannscooter. Jeg raste bortover vannflaten 4-500 meter fra stranden da havet rundt meg plutselig løftet seg en halv meter, ble værende der noen sekunder, før det sank ned igjen. En stim av små flyvefisk, mange mange tusen og over hundre meter i omkrets rundt meg, løftet seg opp over vannet i nøyaktig samme tidels sekund, tett i tett som et sammenhengende teppe der de fløy parallelt med meg og min vannscooter. Jeg stoppet opp og ble bare sittende helt stille i lang tid mens jeg tolket og fordøyde et av naturens undere og jeg får fremdeles gåsehud når jeg den dag i dag tenker tilbake på det. Jeg har aldri sett en flyvefisk i aksjon senere i livet.

25 år senere raser vannscooterne fremdeles bortover vannet. Om noen ser flyvefisk nå vet jeg ikke.
Jeg tror aktiviteten av båter og skip er for stor i dag.

Alle verdisaker ble nøye overvåket når du var borte og du kunne legge lommeboken åpent på bordet og vite at den var der når du kom tilbake. De satte sin ære i å passe på deg når du var hos dem. På «vår» plass på stranden hadde de en liten gutt som var på juleferie fra skolen og som hjalp til. Han het Noi. Noi visste hva vi skulle ha og kom løpende med riktig ølsort når vi strakk en eller flere fingre i været for å indikere hvor mange vi skulle ha. Vi leiet noen svære ringer fra traktordekk som vi brukte som baderinger. Vi satte oss oppi disse med rumpen i vannet i midten og armene over kanten på den ene siden og knærne over kanten på den andre siden. De var svarte så vi måtte snu dem med jevne mellomrom for de ble så varm på overflaten. Så padlet vi 50-60 meter ut fra stranden og hang oss fast i en flyteboie og solte oss. Vi ble fryktelig solbrente. Og når vi lå og duppet der ute så ropte vi bare: Noi!, holdt noen fingre opp i luften og så svømte han ut til oss med de ølflaskene vi trengte.
Hvis vi ville spille fotball så gjorde vi det. Svensker, tyskere eller amerikanere. Eller thaier. En ball, to utvalgte ting som mål og så var kampen i gang. Ingen ble forstyrret for det var plenty av plass. Fra solsengene til sjøen var det sikkert 50 meter med uberørt sand. Og vannet var krystallklart. Alltid. Man kunne vasse 30-40 meter utover på den svakt skrånende sandbunnen til vannet rakk en nesten til halsen og hvis man kikket ned så kunne man fremdeles se om man hadde husket å klippe neglene på tærene eller ikke.
Det var kun den midterste delen av stranden som var regulert, både i nord og i syd var det kun sand og lite annet.

I dag står solsengene helt nede ved vannet ved flo sjø. Og bak dem  står en ny rad. Og bak dem står en ny rad osv. Fra nord til sør. Fremdeles er det med parasoll og et lite plastbord. Fremdeles får du alt du vil ha av mat og drikke og andre ting du trenger samt utallige ting du ikke trenger. Du kan kjøpe frukt og is, kjoler og treelefanter, tempura og vårruller, bestille utflukter og avtale tatovering, hjelpe fattige Thai-barn med skolegangen og få full kroppsmassasje, uten å røre deg en meter. Du kan fly i fallskjerm etter en båt, leie vannscooter, dra på utflukt med longtail-båt eller kjøre tube hvis du vil flytte deg noen meter. Det nye er disse jetskoene du tar på deg og flyr over vannet koblet til en vannscooter.

Solsenger tett i tett.

Det du ikke kan gjøre lenger er å spille fotball. Jeg er også svært forsiktig med å gå fra verdisaker fordi det ikke lenger er mulig for dem som styrer stedet å ha oversikt – det er rett og slett for mange folk. I 1989 satte du deg ned på en solseng om formiddagen og betalte alt du hadde forbrukt når du gikk hjem om ettermiddagen. I 2014 må du betale for det du til enhver tid kjøper, der og da. Og hvis du nå vasser 30-40 meter utover på den svakt skrånende sandbunnen til vannet rekker deg nesten til halsen og kikker ned så kan du ikke lenger se tærene dine. Du har problemer med å se hvilken farge badebuksen din har eller hvis du er dement, om du i det hele tatt har husket å ta badebuksen på deg. Årsaken er alger. Og alger trenger næringssalter for å vokse og der er vi ved et problem. Patong har vokst fortere enn rensing av utslipp fra alle de nye hotellene har kunnet holde tritt og dermed forurenses sjøen utenfor. Ikke alle dager er det like ille, det kommer an på vindretningen, men den siste uken har vært mye.
I tillegg er ikke sanden perfekt lenger. Tsunamien tok med seg store deler av sanden og fordelte den oppover i byen for deretter å forsyne seg med resten på vei ut og dumpe den på dypt vann. Så ny sand måtte fylles på. Den nye sanden er som i store deler av resten av verden, altfor fin. Den fester seg på huden, du har sand i badebuksen, i ørene, i maten og i håret når du går hjem om ettermiddagen.

To be continued ...