Patong, del 2

På slutten av 80-tallet hadde thaiene fremdeles ikke lært hvordan europeere ville ha maten. Så det du kunne få var elendige biffer eller rart tilberedt fisk eller thaimat. Siden sushi fremdeles var et fremmedord i Norge og det mest eksotiske vi spiste kom fra Italia eller Mexico, så var thaimaten for oss veldig fremmed og rar. Nå har vi lært oss å spise asiatisk og thaiene har lært seg å lage europeisk mat. Mangfoldet er enormt og hvis du holder deg unna hummer og tiger prawns så skal det vanskelig gjøres å betale mer enn 100 kroner for et stort måltid med tilhørende drikke. Hvis du leter så klarer du det fint for 50 kroner også. En øl i baren koster ca. 15 kroner så du blir ikke fattig av å drikke øl heller. I tillegg kan du kjøpe all slags mat fra disse vognene som er tilkoblet en moped og som står over alt i alle gater. Her kan du kjøpe grillet kylling, fisk, pølser eller kebab. Fruktselgere har egne vogner. Eller en hel bar på hjul med utvalg av coctails. Eller pannekaker.

Jeg husker i 1995 etter en dykketur, og en av dykkeinstruktørene løp bort til en vogn da vi kom i land fra båten. "Du må prøve disse hvis du ikke har smakt det før", sa han. Deigen var en seig klump som ble slynget flat, tynn og rund som på et pizzabakeri i Italia før den ble lagt på steikeplaten. Til fyll kunne du velge egg og banan, mango, sukker, sirup, lime, kokos, nutella, syltetøy eller sjokolade. Jeg valgte det dykkeinstruktøren valgte som fremdeles er min favoritt; en liten banan kuttet i biter og vispet sammen med et egg. Dette ble lagt på midten til alt var varmt og så ble ytterkantene brettet inn over og pannekaken snudd. Til slutt ble den kuttet i 12-16 biter og søtet med søt, kondenser melk og servert med to tannpirkere som spiseredskap. Og første gang jeg satte tennene i en sånn så tenkte jeg: "WTF??" Og det har jeg tenkt mange ganger siden. Selv for 4-5 år siden var det få av disse og mange ganger jeg hadde lyst på en så fant jeg ikke noen.
Nå finner du dem ca. hver hundre meter. Men de lages ikke på samme måten lenger. De har byttet ut den seige gode deigen med pannekakerøre. Og den steikes altfor fort og fyllet blir ikke skikkelig varmt og så blir det tørt i stedet for saftig og godt. 2 ganger har jeg funnet en som lager dem på gamlemåten, men disse forsvinner nok snart for de bruker jo minst dobbelt så lang tid på en pannekake som de moderne gjør.

Steiking av pannekake, feil type.

Grillede kyllinglår fra vogn. Penslet med en blanding som jeg bare har smakt i Thailand. Langsomt grillet og hele tiden snudd og penslet på nytt. Første gang jeg var i Thailand i 1986 så hadde vi en fast kyllingpusher utenfor hotellet, og når vi kom slitne tilbake fra en bar sent på natten så pleide vi å kjøpe med oss nattmat. Oppe på rommet ble det åpnet noen iskalde Singha og så ble det stille i 10 minutter. Hver gang var det like godt. Dette søtlige asiatiske kryddersmøret som jeg ville ha gitt en god slump Bath for å få vite innholdet av, men som alle selgerne bare smiler og nikker med hodet hvis jeg spør om. De kan ikke ett ord engelsk og man peker på det man vil ha og betaler det antall fingre som blir holdt i været ganget med 10. Da jeg var her med min sønn for noen år siden så fant vi en sånn mellom stranden og hotellet og flere ganger når vi skulle hjem om ettermiddagen så kjøpte vi med oss noen lår til en sen lunsj. Og så var vi stille på rommet i 10 minutter.
Nå er det mange flere av dem. Men de er ikke like gode lenger. De er grillet for fort på for høy varme og er tørr. Kryddersmøret får ikke tid til å virke så de er ikke så smakfulle lenger heller. Kvantitet har utkonkurrert kvalitet.

Grillvogn med for høy varme.

Ellers kan du spise stort sett det du vil av ferdigmat. Fast food-kjedene er over alt og stort sett alle er representert. I 1995 allerede stod Ronald McDonald på fortauet med håndflatene presset mot hverandre foran brystet og med en liten ærbødig knekk i nakken på ekte thai vis. I dag står brødrene hans med samme navn 4-5 andre steder rundtom i byen og serverer samme maten som på Torgalmenningen.

Dykkebutikken som vi dykket med i 1995 var en av to i Patong. Den var svenskeid med skandinaviske eller engelske instruktører og den het Kon Tiki. Hvorfor svenskene valgte å kalle butikken opp etter en norsk flåte er jeg ikke sikker på, men det er kanskje en grunn at det eneste historisk kjente skipet fra Sverige, Wasa, sank som en stein under landligge i Stockholm for ørten hundre år siden uten noen sinne å ha vært på tokt.
Så har det ballet på seg jevnt og trutt opp gjennom årene med stadig flere butikker. Under en lang spasertur for noen dager siden så jeg 30, 40 og kanskje 50 dykkebutikker. Jeg har dykket de stedene som kan dykkes på rundt Phuket og det er ikke så forbasket mange. Med alle de arrangørene av dykketurer så må det være køsvømming der nede. Jeg holdt meg på land i år.

Tatovering har tatt seg opp de siste årene. Selv for 5 år siden var det ikke veldig mange tatoverngsbutikker rundt her og han som jeg ramlet inn hos og fikk tatovert min solbrente hud er en av de eldste i gamet. Han er en bitte liten thai med en enorm ølvom, dekket av tatoveringer, elsker USA, lever for Harley Davidson og drikker kun Jack Daniels med, av alle ting, ingefærøl. Jeg fikk tatovert et tvillingsymbol bakpå skulderen og resten av tiden ropte han bare: "Gemini!!" etter meg og inviterte meg hver gang inn på en drink. Jack Daniels med ingefærøl.
Nå er det tatovering på hvert gatehjørne og enda flere mellom hjørnene. Det summer i nåler over alt og jeg kan ikke skjønne at det er mulig at alle disse kan faget sitt. Skal du forandre huden din permanent så er det en fordel at vedkommende som forandrer den vet hva han/hun gjør.

Tatovøren min. Artig type ;)

Hvor mange skreddere det nå er i denne byen aner jeg ikke. Mange flere enn hundre, men sannsynligvis færre enn 500. Og alle er indere. Og alle er like glatte. Opp gjennom årene så lærer man seg til å ignorere dem på en måte som gjør at de lar deg være i fred, men jeg ser manger turister som sliter. Og har du først stoppet opp og begynt å snakke med en av dem så henger du fast i klisteret en stund og lurer på hvordan i all verden du skal komme deg ut av det uten å gi vedkommende en knytteneve over neseroten. Dette er forøvrig en lyst som trenger seg på relativt fort i en samtale med et eksemplar av standen og du kjenner at den allerede etter et par minutter begynner å bli ubehagelig ukontrollerbar. På en annen side så er det en billig måte å få seg ny dress med skjorter eller eventuelt en ny kjole hvis du er kvinne eller en mann som bare liker å kle seg i en sånn. Sjekk Tripadvisor for anbefalte skreddere eller spør om hotellet kan ordne det for deg i stedet for å droppe tilfeldig innom en som du plutselig får lyst til å dra til med en knytteneve over neseroten. Hardt.

Ellers kan du kjøpe hva som helst, hvor som helst. Hvis du ikke allerede har kjøpt det du trenger liggende i horisontal posisjon på en solseng på stranden så kan du dra til Jungceylon. Et gigantisk shoppingsenter som åpnet dørene for 5-6 år siden. Da var det stort, nå er det svært. Jeg var innom for å kjøpe et batteri til kameraet og etter at jeg hadde vasset rundt en stund for å finne hvor avdeling for elektronikk var så var jeg lost. Da jeg kom ut en dør som så make ut som den jeg gikk inn så virret jeg rundt i 15-20 minutter før jeg endelig fant ut hvilken retning jeg skulle gå og jeg til slutt kom tilbake til utgangspunktet.
Du kan kjøpe alt som er lovlig og stort sett alt som er ulovlig her. Du kan, hvis du har penger, få stilt alle dine behov uansett legning, tilbøyeligheter og preferanser – dessverre også de ulovlige hvis det er preferansen. Hva som foregår oppover i etasjene vil jeg helst ikke vite.

Å gå, særlig om kvelden, har blitt et mareritt. Fortauene er fremdeles like smale som de var for 25 år siden, men folkemengden er ikke den samme. Ikke størrelsen på folkene heller. På et fortau hvor det er plass til 2, kanskje 3 personer i bredden og det går 2 til 3 personer i bredden hver vei, så går det seint. Når det også er hyppige innslag av barnevogner, uføre, gamle og ikke minst disse fruene oppi årene som disser av fett som presser armene ut i 45 graders vinkel som om de bærer en tørkerull under hver arm mens de gynger og stabber av gårde med museskritt for å ikke miste ballansen, så er marsjfarten lavere enn hos en flokk barnehageunger på utflukt. Alternativet er å gå litt ute i veien, men hvis ikke du er en ekstremsportjunkie med adrenalinkickbehov hvert tiende sekund, så gjør du ikke det. Det er fremdeles de samme veiene som for 25 år siden, men det er ikke den samme trafikkmengden. Bilene kjører så mange som det er plass til i bredden og mellom dem og på begge sider kjører det en evig strøm av motorsykler og mopeder. Særlig det siste. Med 1, 2, 3 eller 4 personer oppå. Eller tilkoblet en sidevogn med frukt, flasker, juggel, grill eller pannekakesteikeplate.

Fremdeles kan du finne rolige barområder og et liv som kunne oppleves for 15-20 år siden. Det er bare å gå opp noen gater fra stranden og der, i en sidegate finner du det. Baren du kan sitte ved og ta en øl, se på folkene som rusler forbi, spille tictac med en av jentene i baren som alltid slår deg og le og smile sammen med dem.
Ta dét med deg hjem.

Patong, den nydelige unge thaijenten med den glatte huden, det blyge smilet, de sammenpressede håndflatene foran brystet og med en liten ærbødig knekk i nakken som jeg forelsket meg hodestups i for 25 år siden, er blitt sliten. Hun er blitt svær og feit, rynkete og gammel, bråkete og kranglete, full av sår og gamle arr og hun er overdådig sminket med glitter og fjas. Dessuten forurenser hun omgivelsene. Det er på tide å slå opp med henne og finne seg en ny ung og smilende thaijente som kan besøkes igjen og igjen og som en eventuelt kan bygge et forhold til.
Er det ikke det vi menn gjør?