Siste kveld på Fiji

Bula

En fantastisk dag! Min siste kveld på Fiji og jeg sitter på altanen og svetter. Normalt er det en liten bris om kveldene som kjøler litt, men nå står luften stille og det har den gjort i hele dag.

Tidlig oppe for en liten frokost – det er grenser hvor mye en mann kan spise kl. 7 om morgenen. Oppmøte ved Aqua-Trek Beqa dykkearrangør som ligger like ved hotellet kl. 8 for å prøve ut utstyr. Litt før kl. 9 var utstyr og folk i båten og ut på revet (Lake Reef) som ligger mindre enn 10 minutter med båt fra land. Bukten som er utenfor hotellet og dykkesenteret heter Beqa Lagoon. Havet var blikkstille uten en krusning og det så nesten ut som om de hadde helt olje på det. Bare lange seige havdønninger kunne sees når de reiste seg over grunnere vann på toppen av revene. Etter litt briefing og valg av dykkepartner var det på tide å hoppe i havet.

Revet er ganske stort og stedet hvor det er mating av haier har de kalt Bistro Divesite. For mer enn 20 år siden var revet overfisket og nesten dødt. De fleste fiskeartene var forsvunnet og mange var trodd utryddet da de bare var funnet på det revet tidligere. Det ble startet et prosjekt hvor man skulle mate fisker og haier der for å tiltrekke seg nye fisker og se om de kunne få revet tilbake til normal standard. Samtidig ble det regulert fiske i området. I dag vrimler det av fisk og hai der og en stor del av de artene de trodde var utryddet var tydligvis ikke det for de er kommet tilbake og bestanden vokser. 8 forskjellige haiarter er blitt sett der og noen ganger alle 8 i løpet av samme dykk, men det er sjeldent. Tiger shark (jeg kan ikke de norske navnene så dere får oversette selv) er en sjelden gjest og Bull shark har egentlig parringssesong nå, men sistnevnte var sett ved alle dykk siden syklonen før jul.

Min dykke-buddie for dagen, Doug Ernst, var en amerikaner fra San Diego som bor på nabohotellet til Wananavu ved Rakiraki på nordsiden av øyen. Han var i bilen kl. halv 5 i morges for å nå dette dykket for så å reise 3,5 timer tilbake til hotellet etter at dykket var ferdig. Respekt!

Det første dykket var på 25 meter. Vi samlet oss i en halvsirkel rundt spannene med haimat og arrangørene startet matingen. Det er så mange andre fisker som kommer til at det faktisk er et problem. Sikten var strålende da vi kom ned, men bare etter noen minutter begynte den å bli dårligere pga fisker og haier og dykkere som virvlet opp sand som gjorde vannet uklart. Dessuten så er mengden av fisk så stor at de kan skjule en hai som er 5 meter borte. Og hvis noen lurer – fisk driter! Store mengder! Og de største driter mest. Jeg så en svær fisk som svømte og dreit samtidig mer enn 20 meter. Mye uklart vann av den grunn :)

Her var en del haier jeg ikke helt har funnet ut hvilken art de tilhører, men en art er veldig gjenkjennelig og det er Lemon Shark. Tror neppe den heter sitronhai på norsk ...

På det første dykket var disse i overtall. De kan sees på filmen under og er de som har en veldig liten rund munn og en lang halefinne som ser veldig bløt ut. De store svarte fiskene vrimlet det av og noen av dem var opp mot en meter og veide sikkert over 100 kilo. Det var en av dem som dreit en 20 meters kabel.

Etter ca. 15 minutters mating var det slutt og vi returnert opp til rundt 15 meter hvor vi svømte rundt revet og slappet av før en rolig oppstiging.

Etter en time i båten med litt å drikke og bite i var det klar for dykk nr. 2. Som alltid er dykk nr. 2 på grunnere vann enn dykk nr. 1 for å hindre dykkesyke. Vi ble fortalt at dette dykket skulle være på ca. 15 meter, men det var egentlig på 19. Det betyr lite for meg for disse planene de dykker etter er lagt opp for folk som dykker hver dag og da er sånt viktigere enn for meg som ikke skal dykke dagen etter.

Vi samlet oss på bunnen og åpnet matfatet. Denne gangen kom det en god del Bull shark og en del Reef Shark. Det finnes 3 forskjellige typer Reef Shark og jeg er litt usikker på hvilke vi så. På dette dykket hadde de hengt opp et spann med mindre mat noen meter fra bunnen for å tiltrekke seg stimene med mindre fisk og den store maten beregnet for haiene var på bunnen. Som videoen under viser så var haiene både oppe og nede ... Og igjen – filmene og bildene yter ikke virkeligheten noe rettferdighet. En hai som er klar og tydelig når man dykker er en utydelig grå skygge når den filmes. Sånn er det dessverre bare. Det hjelper heller ikke at Google reduserer kvaliteten til det ugjenkjennelige når den blir lastet opp på bloggen så den enten blir knøttliten hvis den vises som her eller blir grovkornet og pixlete hvis den vises på fullskjerm :/ Fullskjerm er allikevel best.

En av fiskeartene som det vrimlet av rundt revet er ikke vanlig i så store mengder og som så store fisker som den er her, nemlig sugefisker. Pga all matingen er det mye næringstoffer i vannet og dette bygger opp et algelag på overflater. På skroget av et vrak som lå opp ned på bunnen kunne disse sees som en perlerad bortover ene siden. Noen av disse fiskene var opp mot en meter og kanskje større.

Perlerad med sugefisk. Og de er stor! Nr. 2 fra høyre er ca. 1 meter. 

Etter 25 minutter med mating var showet over og det var på tide å komme seg opp i friskluft. 10-15 minutter med revutforskning var det tid til, men det ble kjedelig etter det vi hadde sett. Opp i båten og inn til land hvor det var på tide å bytte e-postadresser mellom meg og Doug før han skulle tilbake til Rakiraki. Han sender sine bilder til meg og omvendt, men jeg tror hans er bedre enn mine for han hadde bedre kamera med bedre lys. Og dessuten tok han bilder av meg og jeg tok av av ham så da blir nok hans bilder best ...

Tilbake tll hotellet og der ville de kaste meg ut. De lurte på hvorfor jeg fremdeles bodde der for de hadde 5. januar som avreisedato. Jeg måtte hente pc og vise dem bekreftelen på e-post før de ble overbevist og unnskyldte seg masse. Det gledlige var at John hadde tatt turen fra Suva (hovedstaden som ligger i det sørøstlige hjørne av øyen). Han hadde med seg genseren min som jeg hadde forlagt på Wananavu da jeg sjekket ut og uten den så hadde jeg stått på Flesland i t-skjorte når jeg hadde kommet hjem. Eller Bula shirt.
Fantastisk hyggelig å få ham på besøk og vi hadde en lunsj og noen Vonu før han måtte dra tilbake. 

 

Etter en bedre middag senere på kvelden så sitter jeg her nå og er litt vemodig. Jeg skal til New Zealand i morgen, men vil savne dette landet.
 

And to all of my new friends so you don’t have to use Google Translate: Jo, Michael, Petra, Rahel, Louisa, Kieran and specially you Andrew, Robyn and John who took care of me the whole week and invited me into your life: Thank you all for making this stay in Fiji to one of my best vacations ever! I will remember you all for the rest of my life!

 

Checking out from Fiji … Vinaka Vaka Levu. 

3. januar

Litt roligere med blogg de siste dagene. Jeg ble matforgiftet i hotellets bistro i går og føler meg ikke særlig bra ennå. Jeg kjente det smakte rart av sandwichen jeg bestilte til lunsj, men jeg var så sulten at jeg bare spiste den allikevel. 3 timer senere kom det begge veier og det siste døgnet har stort sett vært tåke. Jeg ringte nettopp til romservice og fikk dem til å levere meg et fat med frukt. Jeg måtte ha noe mat og frukt er bra. Da jeg sa at jeg var matforgiftet dagen før så kom det en svær branne av en polyneser og unnskyldte seg på vegne av hotellet.
Jeg var redd for at den store attraksjonen skulle forsvinne da jeg var på det svakeste, for jeg har bestilt et helt spesielt dykk i morgen. Det er et rev hvor de håndmater haier og det skal være en utrolig opplevelse. Jeg fikk ringt arrangøren og sagt at jeg var syk, så de satte meg opp på lørdag i stedet for. Renger med at jeg er bra da.

Big party på nyttårsaften. Fiji er det første landet i verden til å tre inn i det nye året siden det er det som ligger nærmest datolinjen. Jeg var derfor 12 timer i år 2013 før dere i Norge kom etter.

Det var en fantastisk buffét. Jeg begynte med å toppe tallerkenen med rå østers og sushi maki. Jeg kunne spist østers hele kvelden ... Tallerken nr. 2 var med 3-4 østers til, wok-stekte hummerhaler med svart pepper og grillet Mahi-Mahi (fisk) med knust kokos og papaya-salsa.
Etter en liten røykepause var det klar for tallerken nr. 3 som inneholdt kjempereker, grønnskjell (Greenlip mussels eller New Zealand mussels. I familie med blåskjell, men mye større) og hvitløksmarinert scampi. Det hele ble skylt ned med en flaske Australsk hvitvin. Til dessert var det «Coconut and passionfruit trifle with banana and pecan crumble» sammen med en stor kopp espresso.

Etter den middagen så vagget jeg ut til baren i strandhuset og vente på fyrverkeri kl. 12. Masse øl og champagne og etterpå var det ned på stranden hvor de hadde bygget flere bål. Party på stranden til rundt kl. 2 og i seng rundt halv 3. Tror jeg ...

Den største forskjellen på de to hotellene jeg har bodd på her nede er at det ene er lite og koselig med en fantastisk atmosfære og service, mens det andre er stort og ukoselig uten atmosfære og ikke særlig god service. Av samme årsak har jeg på følelse at det ikke kommer til å bli så mange innlegg denne uken da jeg rett og slett ikke har så mye å skrive om. Fordelen med dette hotellet er at det er noen småting i nærheten. Et par butikker og restauranter. På Wananavu var man helt avhengig av hotellet og kunne ikke de levere så hadde du ingen alternativer.

Mat og drikke
Det er mye sjømat som serveres og den er stort sett fersk og god. En av rettene jeg har spist mye er Kokoda (uttales Kokånda). Det er fisk som er marinert i kokosmelk og lime og serveres med hakkede tomater og litt chili. Må prøve å lage den når jeg kommer hjem.

Kokoda. Serveres vanligvis som forrett, men kan også bestilles som hovedrett

Fiji Premium

Det fins to typer øl og det er Fiji og Vonu. Fiji er eid av Foster i Australia mens Vonu er rent Fijiansk. Det har tatt navnet sitt fra den utrydningstruede grønne havskilpadden (Vonu Dina) og en stor del av overskuddet går til å redde disse. Jeg har nok reddet en hel del i den perioden jeg har vært her.

 

Vonu Lager

30. desember

Jeg sitter nå på altanen på det nye hotellet, The Pearl South Pacific. Jeg kom så sent at det var mørkt her så jeg har ikke fått sett meg noe særlig omkring. Det eneste jeg kan si er at det er noe helt annet enn Wananavu. Dette er et hotell av «syden type». Stort og upersonlig og som med andre slike hoteller rundt om i verden; uten et snev av gjenkjennelig lokalt uttrykk. Skal du oppleve det virkelige Fiji så drar du til Wananavu.

Middagen i går var fantastisk. Det var dekket til 9 under en del av restauranten som ligger for seg selv under et stråtak. Det var avskjedsmiddag for meg så jeg satt på enden av bordet og rundt meg satt selvfølgelig Andrew og Robyn, John, Michael og Jo, Louisa og Kieran og den nye manageren for hotellet, Alan. Han har jobbet med hoteller rundt om i verden i flere år og var sist i Phuket i Thailand.

Michael, Jo (tom stol siden hun tar bildet), Alan (ny manager), John, meg, Robyn, Andrew, Louisa og Kieran.

Alt personale som var på jobb kom ut og sang «Isa Lei» for meg og etterpå ga de meg alle en klem. Verdens beste hotellperonale! Til og med kokken sang. Andrew ble sentimental og gren som en unge. Robyn erklærte at hun har adoptert meg. John inviterte meg til Sør-Afrika en gang og Alan inviterte meg til Phuket i desember neste år. Og hvis jeg kommer til Melbourne en gang så trenger jeg ikke å booke hotell, det skulle Michael og Jo sørge for. Jeg var ikke lite sentimental selv heller og det hjalp ikke på at vi hadde tømt noen flasker vin. Da jeg satt på terrassen utenfor hytten min før jeg skulle legge meg og så på video-opptaket av sangen min så kjente jeg det presse ganske kraftig på. Du kan se den under. For tekst og betydning; sjekk mitt forrige innlegg.

Etter frokost i dag var jeg først nede i hytten (bure) til John for å sjekke e-post og ta en øl. Han har "Beach Front" hytte og her er utsikten:


Fra terrassen til John. På den lille øyen til høyre for midten er det et lite privat sted du kan leie. Kr. 26.000,- pr. dag. Det var her Pink giftet seg og hadde bryllupsfeiringen sin. I 8 uker.

Etterpå endte vi oppe hos Andrew og Robyn og drakk GT og Chivas. Vi rundet det hele av med å ha bombekonkurranse i bassenget og Andrew vant. Han er sikkert 120-130 kilo. Det var bra at bassenget fylte seg automatisk opp etter hvert. Manageren Alan kom oppom for en whisky og han sørget senere for transport til det nye hotellet for en rimelig penge. Kr. 800,- for en taxitur på 3,5 timer. Etter en siste lunsj og mer vin var det klart for avskjed. Jeg må til avrusning når jeg kommer til New Zealand ...
 

Andrew, Michael og Alan

Jo og Robyn

Jeg har hatt den beste ferieuken i mitt liv. Det er det mest spesielle hotellet jeg noen sinne har bodd på. Det er ikke noe særlig i seg selv og de første dagene var jeg litt skuffet. De hadde ikke engang en ordentlig strand! Men litt etter litt så krøp stedet under huden på meg og alle sier akkurat det samme. Wananavu gjør noe med deg. Kanskje jeg bare var heldig. Heldig at det var akkurat de gjestene på hotellet samtidig med meg. Men hvis man leser Tripadvisor så er det visst sånn for alle, eller i hvertfall de aller fleste. Jeg skulle bare ønske at Fiji lå litt nærmere Norge.

A: Nadi (uttales Nandi) hvor flyplassen er
B: Hotell Wananavu. Ca. 2,5 timer fra Nadi
C: The Pearl South Pacific. Ca. 3,5 timer fra Wananavu.
Når jeg reiser hjem er det langs kysten til Nadi og det tar ca. 2,5 timer.

Jeg har nå kjørt 2/3 av avstanden rundt hovedøyen Viti Levu. Sjåføren i dag var bare helt utrolig. Han må ha vært 150 kilo og pustet som en hvalross. Han var snylta forkjølet og hostet konstant i et håndkle han hadde over skulderen. Han hadde blitt våt i går under regnværet og derfor var han forkjølet. Det at han kjørte airconditionen i bilen på fullt så jeg var nær ved å hakke tenner hadde sikkert ingenting med det å gjøre ...

Halvveis kom vi til en kilde med vann som skal være helbredende. Han hadde med to 1,5 liters vannflasker som han fylte opp og han drakk mye av det mens han var der. Landsbyen som eier kilden vil ikke at den skal kommersialiseres da de mener at sånne hellige ting skal være for alle. Å gå ut av bilen, 5 meter bort til kilden og tilbake igjen var en utfordring for ham. 10 minutter etterpå pustet han fremdeles som om han hadde løpt maraton. Og 10 minutter etter det igjen erklærte han seg selv for frisk. 10 minutter deretter hostet han like jævlig. Hvis jeg er frisk i morgen så er det et under.




Sjåføren fyller "magic water" i flaskene sine. Det var det tyngste arbeidet han gjorde den dagen. Hørtes i hvert fall sånn ut på pusten hans etterpå

Tennene hans var et syn! Jeg har aldri sett noe så tilfeldig før. Han kunne sikkert fått tommelen inn mellom ene fortannen og tannen ved siden av. Og den ene fortannen var snudd 90 grader. Når jeg så han i profil fra den ene siden så kunne jeg se baksiden av tannen og hvis jeg så ham i profil fra den andre siden så kunne jeg se forsiden av den samme tannen.

Nå er det natt for i dag. Stuptrøtt og klar for sengen. Får ta meg en rundtur og sjekke opp ting i morgen.

29. desember

Siste dag på Wananavu. Jentene fra Sveits reiser videre til Hawaii i dag. Jeg, John, Andrew og Robyn samt at nytt ungt par fra Melbourne, Michael og Jo, skal til Rakiraki og handle litt og se oss omkring. Jeg tenker å kjøpe et par Bula-skjorter som er det tradisjonelle plagget her. Det er vel akkurat det samme som Hawaii-skjorter. Kortermede skjorter i fargede mønstre. Dessuten skal guttene kjøpe Sulu som er det tradisjonelle plagget menn bruker i stedet for bukser; med andre ord et skjørt. Det heter egentlig Sulu va Taga (uttales Sulu vah Tanga), men blir til daglig bare referert til som Sulu. Det er det menn bruker her når de skal være fint kledd og det brukes både på kontoret og ved bryllup. Bula-skjorte og Sulu. Du kan se bilde av meg i bloggen fra i går.
John har mobilt internett og han inviterte meg ned for å logge meg på etter lunsj. Jeg fikk sjekket e-post og lagt ut en melding på Facebook, men desverre var det ikke mulig å oppdatere bloggen siden jeg ønsker å legge ut noen bilder også. Jeg hadde sittet der i mange timer hvis jeg skulle gjort det. På hotellet som jeg skal flytte til i morgen sies det at det er internett så vi får se da.

En kjapp dusj og på med Fiji-klær. Jeg regner med at de synger den tradisjonelle farvellsangen «Isa Lei» for meg i dag siden jeg skal reise i morgen. De synger den for alle og jeg skal se om jeg får lagt ut video av den her senere. Den er bare fantastisk! De som har bodd her en uke som jeg har og som har forelsket seg i dette stedet kan ikke høre den sangen uten å felle en tåre. Hadde ikke Fiji vært ett og et halvt reisedøgn borte så hadde jeg bodd her hver eneste  jul resten av livet.

Jeg har copy/pasted følgende fra et par andre blogger jeg fant ved å google Isa Lei:

Isa Lei

It’s pretty much guaranteed that after the words bula and vinaka, the two words you will hear more often than any others during a visit to Fiji are "Isa Lei." That's because they are the title to the beautiful song of farewell that Fijians sing to departing visitors.

Melodic and inspiring, its sweet notes rise in layers of hymn-like stanzas. Fijians get plenty of practice singing on Sundays in church (attend a service to be wowed by the melodic harmonies), and their farewell song to you is certain to arouse emotion.

"Isa Lei" is sung in Fijian, and was recorded in 1967 by the Australian folk singers The Seekers on their album "Roving With the Seekers." I have never seen published anything even approaching an accurate translation of these words — those in the famous Seekers recording are schmaltzy and inadequate.

Because I am frequently asked, while I make no great claims for it, what follows is my pretty literal translation of Verse One and Chorus (I make no attempt to turn it into rhyme):  

VERSE ONE: 
Alas, alas, most welcome guest, Whatever the reason you came, I feel bereft at your leaving.

CHORUS: Oh, such sadness! I will feel so forlorn
When you sail away tomorrow.
 Please remember how happy we were — In Suva, you will always be remembered.

Here are the original Fijian lyrics:

Isa Isa vulagi lassa dina
Nomu lako au na rarawa kina
Cava beka ko a mai cakava,
Nomu lako au na sega ni lasa.

Chorus:
Isa Lei, na noqu rarawa,
Ni ko sana vodo e na mataka
Bau nanuma, na nodatou lasa,
Mai Suva nanuma tiko ga.

Vanua rogo na nomuni vanua,
Kena ca ni levu tu na ua,
Lomaqu voli me'u bau butuka
Tovolea ke balavu na bula.

Chorus

Domoni dina na nomu yanuyanu,
Kena kau wale na salusalu,
Mocelolo, bua, na kukuwalu,
Lagakali, maba na rosi damu.

Chorus

28. desember

Jeg sitter nå på terrassen igjen. Frokosten er ferdig for lenge siden og jeg prøver å få i meg en øl. Formen er rimelig redusert. Det ble litt korøvelse i baren i går. De to sveitsiske jentene, John, et nytt engelsk-australsk par, Louisa og Kieran og meg. Kveldens bartender, Ma, må ha gått tom for tonic for jeg er sikker på at det bare var gin i drinkene mine. Jeg måtte la halvparten av isbitene smelte (ca. 5 minutter) og tynne ut drinken før jeg klarte å drikke. Eller så prøvde hun bare å få oss fullest mulig fortest mulig sånn at vi ville gå og hun kunne gå hjem. Det klarte hun en gang mellom kl. ett og to. Da hadde vi sunget "Bohemian Rhapsody" tostemt med luftgitarer og trommesolo på bardisken så folkene på hotellet som hadde vakt lå og krøp av latter. Og en eller annen fant ut at vi alle skulle synge vår egen nasjonalsang med engelsk tekst! Jeg har ikke et snev av sangstemme, men John sin sangstemme er så grusom at det bare ble morsomt. Jeg tok video av "Bohemian Rhapsody", men jeg tror det blir litt for internt til å legge ut her.
Jeg tror det kommer til å bli en svært rolig dag i dag ...

Sangstjernene; Rahel, Petra, Louisa, Kieran, John og meg (bak kamera).

Dagen ble svært rolig. Ble sittende og dele noen flasker vin med div. folk og hadde en rolig lunsj. Hver dag i lunsjen sitter et lite Fiji-band fra landsbyen Rakiraki og spiller Stillehavstoner. Verdens beste bakgrunnsmusikk og de spiller ikke høyere enn at du kan føre en normal samtale selv om du sitter i nærheten av musikerne. Det kan virke som at alle fra Fiji enten er født med fantastisk sangstemme eller med evnen til å spille gitar.

 

Lunsjmusikk. Musikere fra landsbyen Rakiraki som ligger 10-15 minutters kjøring fra hotellet. Nesten alle som jobber på hotellet kommer fra den landsbyen.

 

Det var en litt spesiell middag senere. En gruppe fra en landsby i nærheten (Rakiraki) kom og spilte. Så var det dans og buffét-middag. Svin stekt i 8 timer i en jordovn bl.a. Og så var det Cava-seremoni. Cava er en tradisjonell drikk her på Fiji og må ikke forveksles med det spanske boblevannet med samme navn. Det er mel fra noen knuste røtter fra et tre som blandes med vann og så serveres i boller. Hvis man kommer inn i en landsby på Fiji så er de veldig privat. De ønsker deg gjerne velkommen, men først må man gjennom en seremoni med landsbyens høvding og drikke Cava. En og en går frem, tar av seg skoene og setter seg på kne foran høvdingen. Så klapper man en gang i hendene med hule hender og sier Bula! Folkene i landsbyen roper så Blula tilbake og gir deg bollen med Cava. Denne skal tømmes i en slurk mens de andre klapper tre ganger før du leverer bollen tilbake til høvdingen. Man er da introdusert og er velkommen til å gå rundt og se.
John som bor her sier at dette også skjer i forretningslivet. Cava-seremonier er noen han må gjennom ofte flere ganger om dagen når han har møter med folk fra Fiji. Det er et lett narkotisk stoff og man blir nummen i tungen og rundt munnen etter en bolle, men man merker ikke mye etter bare én. Allikevel er det et problem at noen her er blitt avhengig av Cava som et annet rusmiddel. Hadde det vært godt så hadde det vært greit, men det smaker som sølevann. Cava-seremonien på hotellet er ikke så høytidelig så der står man og beholder skoene på.

 

Cava-seremoni. John i bakgrunnen.
Bildet er tatt dagen etter, den 29. desember og forklaring på antrekket kommer i en senere blogg.

 

Etter middagen fikk vi låne en gitar og Louisa og Kieran underholdt oss til de tok strømmen rett etter kl. 12. Det var varslet så vi ble bare sittende der til de slo av før vi gikk hver til vårt.

27. desember

Tiden flyr og jeg har forelsket meg i stedet. John (sør-afrikaneren) som bor en liten time fra det hotellet jeg skal bo på neste uke sier at det er svært bra der også, men han selv tar ferien sin her på Wananavu. Ting går svært langsomt, men det er sånn det skal være. No hurry!

Jeg våknet i dag av et usannsynlig bråk i 6-tiden og lurte på hva det var før jeg fant ut at det var regnet som slo mot taket på hytten. I dag skulle jeg dykke så jeg var tidlig i restauranten for frokost sammen med de andre dykkerne. Det tar gjerne 20 minutter å få et par speilegg med bacon så frokosten tar fort 45 minutter. Før frokosten var ferdig hadde det klarnet opp og solen skinte.

Samling ved kaien kl. 8 og båten la i vei 15-20 minutter senere. En halvtime ut i havet og vi hadde passert 20-30 rev før vi kom til der vi skulle - til to dykkesteder i stredet som heter "Vatu-I-Ra Passage". Dykkestedene blir stort sett bestemt av vær og vind, men det er så mange bra steder rundt her at de har ingen problemer med å finne et nytt sted hver gang selv om du skulle dykke to dykk om dagen i 14 dager. Vi var 7 dykkere i dag; et tysk ektepar, en hippie fra Italia, et par fra California med datter og meg. De 6 andre var dykke-junkies og dykket hver dag. De har kommet til Wananavu kun for å dykke. Det tyske paret bor her en uke og så skal de bo på en dykkebåt neste uke hvor det stort sett er dykking fra morgen til kveld.
Når jeg har dykket andre steder i verden som i Thailand eller Karibien, så har jeg vært blandt de mest erfarne. Det er alltid noen nybegynnere som bruker lang tid og som vi andre må forholde oss til. Det er den minst erfarne som hele tiden styrer klokken. Her var det meg. Jeg ante uro da de andre begynte å kle på seg mens båten fremdeles var på vei sånn at da vi kom frem så var det bare å hoppe rett i det. Det ble litt stress. Hvorfor kan ikke folk slappe litt av? Revet forsvinner ikke og båten går ikke tilbake før alle har kommet opp igjen.

Andrew fortalte at sånne dykketurister egentlig ikke er så gode gjester for hotellet. De står opp, spiser frokost, dykker, spiser middag og forsvinner på rommet for å sove og være klar til neste dags dykk. Ingen alkohol og kun vann til maten. Jeg også liker å dykke, men det får være grenser. Jeg er på ferie og skal slappe av; ikke jage rundt. Dessuten så drikker jeg ikke vann til maten ...

Hotellet er ved punkt A. Dykk nr. 1, Hartbreak Ridge, er ved punkt B og dykk nr. 2, Wheat Field, er ved punkt C.

Dykkested nr. 1 i dag, Hartbreak Ridge, var kanskje det flotteste stedet jeg har dykket i hele mitt liv. Og de andre dykkerne fortalte at de stedene de hadde dykket begge de foregående dagene hadde hatt veldig dårlig sikt. Det siste dykket dagen før hadde de faktisk hatt problemer med å holde gruppen samlet da de hadde vansker med å se folk 10 meter borte. I dag var det krystallklart med 40-50 meter sikt. Revet var bare helt fantastisk! Utrolig flotte koraller, bladkoraller, softkoraller og vanlige harde koraller i alle farger, fisker i alle varianter og størrelser og tunneler og huler. Vi svømte langs revet, stakk inn i en tunnel og kom ut på andre siden, svømte videre og inn i en ny tunnel. Vi så haier under oss og en stim med barrakuda svømte bare et par meter foran meg. Lion fish, Dragon fish og sjøslanger. Hadde bare bildene ytt virkeligheten litt rettferdighet! Selv med all slags filtre og manipulering så blir bildene triste og grå i forhold til virkeligheten. Å ta gode bilder under vann er vanskelig og krever dyrt utstyr. Men mine bilder er mine minner for jeg vet hva de representerer.

En liten fisk stikker hodet ut av soft koraller

Bladkoraller. Den største på bildet er 3-4 meter lang. Disse korallene ble desverre ødelagt i haugevis under syklonen.
De er ikke som navnet indikerer særlig myke, så de knekker lett ved berøring eller sterke bølger.

Koraller i mange farger. Ser ut som at jeg har mistet hjernen min ...

Litt forskjellige fisker

En liten stim med Barrakuda!

Etter en times hvile på båten så flyttet vi oss 10 minutter til et nytt sted, Wheat Fields. Fikk ikke tatt meg en røyk ombord mellom dykkene engang. Helsefreaks! De lever som  ville dyr – de verken røyker eller drikker ...
Sikten var noe redusert på det andre dykket, men fremdeles bra og mye bedre enn de hadde hatt det de tidligere dagene. Også her så vi et par hvitfinnehaier, men de var så langt unna at det ikke gikk å ta bilde av dem. Bilder som er tatt på mer enn 1-2 meters avstand er ikke vits å samle på, man ser bare en grå masse. De beste bildene blir tatt på 20 til 50 cm avstand så det er stort sett rolige fisker man kan ta bilde av.

Noen fisker som svømmer foran noen soft koraller. Det er disse og fargen
på disse som har gitt navnet til the Wheat Field (hveteåkeren).

En fantastisk dag så langt og tilbake på hotellet kl. 1 for lunsj.

Andre juledag

Jeg sitter på terrassen igjen og venter på frokosten. Det kravler og kryper rundt meg. It’s a jungel out there! Det er som å bo i en reptilpark. Frosker og firfirsler spretter og løper rundt meg og hopper unna stien når jeg går til og fra resepsjon- og restaurantområdet. En frosk hoppet nettopp mellom føttene mine og satte seg under stolen min. Jeg har ikke sett mer til Erik Huseklepp (pinnedyret), men det er vel vitsen med å være et pinnedyr. Hvis den ikke sitter på presskannen min så later den som den er en kvist og da ser man den ikke.
Tid for frokost!

Jeg har prøvd å få mobilen min på nett, men jeg får bare «Ingen tjeneste». Alle de andre rundt her har full dekning på sine mobiler så det er bare min som har det sånn. Jeg har prøvd et par dager å få en hjemme til å kontakte Netcom og se om det er der problemet ligger, men det er ikke lett å ordne sånt midt i julen når det er dag her når det er natt hjemme. Og ikke kan jeg sende mail siden internett fremdeles er nede. Jeg håper bare at alt står bra til hjemme siden ingen kan få tak i meg. Ingen vet hvor jeg bor.
Nærmeste nabo til Fiji er Tonga som er 2 timer borte med fly. Det må kalles å være rimelig isolert. Det er utrolig at noen i det hele tatt fant øyene for mange tusen år siden.

Bula.

Bula!

Bula er den store hilsen her. Det betyr stort sett hei eller hallo, men det kan også bety andre ting som hade. Treffer man på en person når som helst på dagen så sier man Bula. Brev og epost begynner selvfølgelig med Bula. Drikker man og skal skåle så er det Bula! Jeg nøs første dagen jeg var her så da fikk jeg en Bula fra sjåføren. Og ved solnedgang hver dag så løper en halvnaken fijianer gjennom restauranten med en fakkel for å tenne de andre faklene som omkranser restaurant-terrassen. Og han roper Bula hele tiden mens han løper. En liten jente ble skremt og begynte å gråte i går så kanskje Bula betyr Bø også?

 

 

 

Første juledag

Jetleg er en uting, men jeg er snart på plass i riktig døgnrytme håper jeg. 5 timer i natt og bare én time å vente på frokosten kl. 7. Jeg hadde fått streng beskjed om å bare spise "bitte lite" frokost i dag for å ha mest mulig plass til julelunsjen. Sjefs-australier Andrew som inviterte meg med rundt bordet er en litt oppblåst type. "Jeg og min kone flyr alltid business og vi bor i den øverste hytten. Det er den med den beste utsikten og eget svømmebaseng. Det står ikke nummer på den, men det er den som er pyntet med alle julelysene. Det er sjette året vi feirer jul her."
Men de er stort sett veldig hyggelige. Alle skal være med og vi er "one big happy family". Konen Robyn er bare den skjønneste damen ever! Hun har hatt gjentatte kreftoperasjoner og fjernet rimelig mye innvendig og hun sliter med å snakke klart. Men hun er bare strålende. Å ha en sånn livsglede og smittende humør er utrolig og hun bryr seg stort sett om alle. Hvis hun ser deg så får du med deg et par vennlige ord videre.
Været i dag er strålende. Der jeg i går våknet opp til lett skydekke og dis i horisonten, er det nå helt klart. Solen er sterkere enn noen sted jeg har vært og selv etter bare noen timer i solen i går ble jeg lett rød. Eller rosa. Faktor 20 er tydeligvis ikke nok.

Wananavu Beach Resort er et lite hotell. 70-80 personer når det er helt fullt, men pga noen avbestillinger i forbindelse med syklonen så er det nå rundt 50 personer her. De fleste er australiere, men det er en del japanske familier også. Av en eller annen grunn er det ingen av disse på det store bordet til lunsjen i dag. Planlegger litt snorkling rundt det lokale revet nå i formiddagstimene. Det skal være observert en familie med havhester der og de vil jeg pøve å finne.

Jeg så lite til havhester og annet. Revet er for grunt og for lite så bortsett fra noen fisker så var det litt kjedelig.

Typisk julemat

Julelunsjen startet kl. 1 og varte utover. Utrolig mye god mat. Div. salater, hummer, skjell, ovnsbakt fisk, krabbe, store reker, sushi, kalkun og honningglassert juleskinke. Og masse fersk frukt og desserter til slutt. Bestiller man vin så settes romnummeret på flasken. Hvis du skal ha vin dagen etter så finner de den bare fram igjen og serverer helt til den er tom. Et lite problem er at rødvinen serveres i romtemperatur. Det er 35 grader. Jeg ba dem sette den i kjøleskapet så nå er den 4 grader. Hvis jeg venter 10 minutter så er den perfekte 18 grader. Det er det samme med hvitvin. Så for å holde den kald så kaster man konstant en ny isbit oppi, men for at den ikke skal tynnes for mye ut så må den drikkes fort ...

Fra venstre: Robyn, John, Rahel, meg selv, Petra og Andrew

Det var som sagt ekstremt varmt under julelunsjen, det må ha vært et sted mellom 35 og 40 grader i skyggen. Normalt er det alltid en liten bris her, men i går var det helt vindstille. Det er sannsynligvis det varmeste måltidet jeg noensinne har hatt. Kl. 1 kastet ikke ølflasken min skygge i det hele tatt; solen stod rett opp. Det ble konsumert rimelig store mengder alkohol så utover ettermiddagen begynte ting å bli litt uklare. I 6-tiden hadde jeg en lett hodepine og gikk for å ta meg en liten strekk før middag. Jetlegen var tydeligvis ikke over for jeg våknet kl. 10. Ikke mye middag på meg da så jeg la meg ned igjen og sov til kl. 5.

Julaften

Julaften 2012

Å blogge uten internett er som å prøve og ringe hjem med en blikkboks og et snøre. Hele ideen med blogging er vel internett ... Får fortsette å kladde i Word og copy/paste senere.
Etter «middagsluren» på 6 timer i går så hadde jeg ikke regnet med å få sove særlig om natten, men jeg sluknet i 1-tiden. Kl. halv 5 bråvåknet jeg. Strømmen var gått og det var dermed airconditionen også. Rimelig varm og pissetrengt prøvde jeg å finne toalettet som en blind mann. Heldigvis virker telefonen selv om det ikke er noen forbindelse så jeg fikk nok lys til å treffe skålen. Jeg fikk vite senere at strømmen i området også er nede. Hotellet går på nødgenerator så midt på natten sparer de vel diesel. Ingen vet noe om når ting er oppe og går igjen, men de har fikset 9 av 90 trafostasjoner som ble rammet av stormen. På 5 dager.

Det var ikke håp om å få sove igjen så da strømmen kom tilbake i 5-tiden så satte jeg meg ut for å innta et par av de 4 hovednæringsgruppene: nikotin og koffein. De 2 siste, alkohol og sukker, regner jeg med at kommer på plass senere i dag. Jeg sa hallo til familien Gekko (det er 5-6 stykker som har fest rundt lyset på terassen) og ventet på dagslyset som kom sigende i 6-tiden og frokosten i 7-tiden.

Frokosten var tropisk. Tropisk juice, tropisk syltetøy, annanas syltetøy , banan syltetøy, mango, annanas, forskjellige fargede meloner, vannmelon, papaya og pasjonsfrukt. Lærte nettopp at pasjonsfrukt ikke har et brunt, tørt og tynt skall som de har i butikkene i Norge, men et tykt, saftig og gult skall. De hadde heldigvis egg og bacon og omelett også.

Bergensvær! Et par timer på stranden og så begynte det å regne. Temperaturen er litt annerledes enn i Bergen, så det er rimelig fuktig. Vet ikke helt om det er regn eller svette som renner ned i øynene mine. Det er svette. Det er salt og svir. Jeg hang badehåndkle til tørk på terassen og 2 timer senere var det litt våtere enn da jeg hang det opp.
Det er mye mygg her så den største salgsartikkelen i hotellsjappa utenom solfaktor 30+ er myggspray. «Tropical Strength». Kills what flies. Hvis en flygende hest hadde satt seg på leggen min så hadde den nok falt død om på stedet.

Jeg var nede og snakket med dama i dykkesjappen. Det kommer nok til å ta lengre tid enn jeg skal være her før sjøen klarner helt opp til det normale, men det var begynt å bli mye bedre. Foreløpig er det 10+ meter sikt og revene ser ikke ut til å ha tatt noe skade.


Alvorlig mye regn

Etter lunsjen ble jeg sittende under tak i restauranten og se på troperegnet. Alvorlig store mengder vann kom ned og det lynte og tordnet i ett. Ølet var kaldt og godt og temperaturen var deilig og folk rundt her er hyggelige.

Godt øl. Legg merke til skyggen.

På Fiji er det første juledag som er «Juledagen» og da er det lunsjen som gjelder, ikke middagen. Under middagen på julaften ble jeg invitert til å spise sammen med et australsk par, Andrew og Robyn, og en sør-afrikaner, John, som jobber på Fiji. Bordet vokste utover kvelden og det kom flere til. Flere australiere og et par jenter fra Sveits, Petra og Rahel, som reiser jorden rundt i 5 måneder. Vi ble alle invitert til felles bord under julelunsjen så jeg tror vi blir 15-16 tilsammen. «Ingen skal spise alene i julen». Et kor på 10 Fijianere (heter det det?) sang julesanger og jeg fikk høre «O Helga Natt» på Fijiansk (heter det det?) og «I Wish you a Merry Christmas» på engelsk. Deretter ble jeg velsignet av korlederen og fortalt at det ville gå bra med meg. Godt å høre!

 

Lille julaften 2012

Det var en ekstremt lang reise. Det tok 38 timer fra jeg dro hjemmefra til jeg kom til hotell Wananavu på Fiji. Jeg har ikke telefon og ikke internett – begge deler er nede pga av syklonen Evan som herjet her for 6 dager siden. Men ellers ser jeg forbausende lite til ødeleggelsene som avisene skrev om. Det aller meste er ryddet og bare et par steder på veien hadde stormen og vannet tatt asfalten så det var litt humpete. Jeg får legge ut dette på bloggen når jeg en gang blir tilkoblet sivilisasjonen. Og så får jeg håpe at det ikke skjer noe alvorlig hjemme – ingen kan få tak i meg foreløpig. 

Da jeg hadde spist lunsj på hotellet så tenkte jeg å ta meg en liten time på puten. Jeg hadde nesten ikke sovet på turen og var stuptrøtt. Hva er det med foreldre som absolutt må ha med babyer på ferie? Jeg leste at ungeskrik var nr. 1 på listen over ting folk hater når de flyr og det er det på min liste også. Jeg la meg nedpå og våknet 6 timer senere, litt for sent til middagen. Jeg fikk heldigvis mat allikevel.  

Jeg sitter nå på terrassen utenfor «hytten» min og tar meg en øl. Ølet på Fiji er som øl flest – godt! Et pinnedyr prøver å kidnappe presskannen min. En liten firfisle stikker hodet ut under bordplaten og ser på meg før den forsvinner innunder igjen. Moren (eller faren) sitter oppunder taket og ser ned på meg. Lurer på hvor mye det er rundt her som jeg ikke ser ... Sikkert like greit å være uvitende.



Erik Huseklepp. Til orientering: Det er en stor 1 liters presskanne

I morgen får jeg utforske litt. Bli kjent på hotellet (det er ikke særlig mer her enn hotellet) og booke noen dykketurer. 

Noen holder øye med meg ...