Myanmar, ankomst

Jeg sitter i landsbyen Pa To Paut utenfor sovesalen hvor jeg skal legge meg snart. Jeg kvir meg litt siden det bare er stråmatter å ligge på og jeg har en rimelig øm skulder. Utenom månen og stjernene er et flakkende stearinlys som lyser opp tastaturet og skjermen det eneste som lyser her for det finnes ikke elektrisitet i denne landsbyen. Eller i de 10-20 foregående landsbyene vi har passert i løpet av dagen. Klokken er halv 9 og guiden har nettopp turnet inn som stort sett resten av folkene her har gjort. Bare han gale nordmannen som er igjen og som sitter ute i kulden og skriver på PC.

Landet jeg er i er det som jeg vokste opp med som på nyhetene het Burma. Et av de siste lukkede land, fullstendig avstengt fra omverden med et undertrykkende militærdiktatur. I dag er landet kjent som Republic of the Union of Myanmar eller bare Myanmar. Ikke alle land anerkjenner dette navnet, men vi sammen med FN har akseptert det. Det er ca. 2/3 burmesere i landet og den siste tredjedelen består av 17 andre etniske grupper samt andre minioritetsgrupper som indere og kinesere. Siden Myanmar er et mer inkluderende navn enn Burma (siden ikke alle er burmesere) så blir navnet godtatt av de fleste etniske gruppene.
For noen år siden begynte landet å normalisere seg og sanksjonene fra omverden ble langsomt opphevet og grensene åpnet opp. Fremdeles lider landet av etterdønninger fra det gamle styresettet og sammenliknet med naboen Thailand så er det 2 helt forskjellige verdener. Der Thailand i snart 50 år har bygget opp sin turistindustri så ser man knapt nok spor etter sånt i Myanmar. Fasilitetene er langt fra det vestlige turister mener er akseptabel standard selv om man finner noen bra i de store byene. Infrastrukturen er dårlig og kjøretøyene gammel og det er mye billig kinesisk. Mopeder florerer det av, men alle er kinesiske. En 110 cc moped koster her fra rundt 300.000 Kyat som er den lokale valuta og dette tilsvarer 300 USD eller rundt 1800 norske kroner. På den andre siden så koster en ny japansk bil nesten det dobbelte av hva den gjør i Norge pga enorme avgifter. Den motorsykkelen jeg leier her, en Honda CRF 250 L vil koste så mye at det er ingen som har det. Derfor vekker den også like mye oppsikt når jeg kjører rundt som en Ferarri ville ha gjort på norske bygdeveier. Det er en offroadsykkel og det er stort sett det eneste som fungerer rundt her. Veiene utenfor byene er i elendig forfatning. Det er et paradoks at fra flyplassen til Mandalay så er det en skikkelig 4 felts motorvei, men det er nesten ingen som kjører på den.
Jeg ankom Myanmar og hadde alle papirene jeg skulle, men siden visumet var ordnet inne i landet så måtte jeg innom immigrasjonskontoret før jeg slapp inn. Jeg har gått gjennom immigrasjonen i mange land og det er stort sett en alvorlig affære. Ikke smil og for all del ikke spøk, De 2 damene som satt på kontoret her var alt annet enn alvorlig. Mer smilende og positive mennesker skal du lete lenge etter.

Starter med en oppgave: Hva er galt med dette bildet?
Svaret får du nederst på siden.

Turoperatøren Eric møtte meg på flyplassen og satte meg i en taxi til hotellet. Et fantastisk hotell og jeg ble plassert i 4de etasje og fikk beskjed at det var VIP etasjen. Dvs at vi som bodde der hadde egen frokostsal der som også serverte kaffe og noe og bite i om dagen. Jeg satte meg ned og hadde en servitør bak skulderen min, hele tiden klar i tilfelle jeg ville ha en til kjeks. Det ble litt påtrengende.

Dagen etter sjekket jeg ut og tok en taxi til Erics hotell. Der stod sykkelen klar. Eric er en amerikaner fra Texas som har bosatt seg i Laos hvor han eier et selskap som driver med det jeg skal gjøre nå, nemlig leie en motorsykkel og kjøre rundt. Selskapet heter Ride Lara og Lara står for Laos Adventure Riders Association. I begynnelsen var det bare Laos han opererte, men i de siste par årene så har han også begynt med Myanmar. Han har 4 motorsykler registrert her som han fikk skilter på to dager før en ny lov trette i kraft for 2 år siden som hadde gjort registreringen så dyr at han sannsynligvis hadde droppet alle planene. Han er den eneste i landet som tilbyr slike turer og det andre alternativet er å booke hos et firma i Bangkok som drar ut fra Bangkok og såvidt svinger innom Myanmar på veien.

Vi skulle være 4 personer: Eric, meg selv og to andre som hadde bestilt på samme måte som meg. Da jeg kom til hotellet så stod det bare én Honda der pluss en lokal moped. Eric fikk knust leggen sin for litt over et år siden i en ulykke og har ikke sittet på en sykkel siden den gang. Han har 4 stålbolter inn i leggen og en stålstang som er skrudd fast i disse for å stabilisere foten. Han glemte visst å fortelle meg det. De to andre karene hadde kansellert turen fordi de ville heller gjøre den i april sammen med 2 andre kamerater og derfor var det ingen andre enn meg der. Og Eric. Han glemte visst å fortelle meg det. Og så har det tidligere vært en følgebil. Det er denne Eric har sittet på med og som har tatt all bagasjen. Eieren av følgebilen var ikke til å stole på og dukket ganske ofte ikke opp så Eric måtte sparke ham etter forrige tur for en uke siden. Derfor måtte vi ta med oss all bagasjen vi trengte for 10 dager og surre den bakpå sykkelen. Han glemte visst å fortelle meg det. Siden Eric sin fot så ut som den gjorde så kunne han ikke kjøre stor sykkel så han skulle kjøre mopeden hele veien. Med den foten. All honør til Eric som bestemte seg for å gjennomføre turen med meg alene selv om det ikke er mulig for ham å tjene en krone på hele turen. Han går sannsynligvis i minus. Og den eneste måten han kunne gjennomføre det på var å kjøre sin egen moped hele veien selv om han visste at om han veltet eller krasjet så kunne han risikere at foten ble ødelagt for godt. Legen hans visste ingenting og det gjorde heller ikke konen som bor i Laos. Hadde de visst det så hadde han ikke fått lov. Han skulle egentlig ha vært og tatt ut boltene den samme uken, men legen hadde sagt at det kunne vente til etter vår tur så lenge han følte seg ok.

Eric og hans moped. Krykkene godt surret bakpå.  

Nærbilde av en boltet fot

Vi måtte gå til anskaffelse av en liten bag til meg så jeg kunne pakke om og bare ta med det aller mest nødvendige. Den bagen jeg hadde med var ikke noe å feste bakpå en motorsykkel. Vi skulle avgårde i 9-tiden, men klokken var over 11 før alt var klart og vi kunne starte.

Min trofaste venn i 10 dager gjennom Myanmar.

Første etappe var fra Mandalay til Kalaw. Kalaw ligger på 1700 meters høyde og vi passerte flere fjelltopper og var oppe i nesten 2500 meter før vi ramlet ned igjen på andre siden. De første timene gikk det greit. Ut av Mandalay er det flerfelts vei og en del trafikk. Trafikken er som i resten av Asia, organisk. Den flyter på sine egne uskrevne regler og man må bare følge strømmen. Fløyten brukes i ett sett for å varsle andre at du er på vei forbi dem på den ene eller den andre siden alt etter det som passer der og da. Hele veibanen brukes og at en bil kjører forbi en annen bil som holder på å kjøre forbi en annen bil er helt normalt. Er det plass til en motorsykkel på den ene eller andre siden eller mellom noen av dem som kjører forbi så gjør du det. Mens du fløyter heftig. Etter en times tid kom vi til en liten by/landsby hvor vi stoppet for å spise lunsj. Det var en bygning i art deco stil som like gjerne kunne ha vært i Paris. Inne var det en restaurant/bar med tre stor bilder på veggen; Pelé, Michael Jackson og Moder Teresa. Tydeligvis de 3 store i historien.

Pele, The Black Pearl of the World
Michael Jackson, King of Pop
Mother Teresa, "Do not wait for leaders, do it alone, person to person".

Etterpå begynte vi og klatre. Veien gikk fra å være hullete og dårlig asfalt til jord, sand, stein, grus eller en blanding av alt dette. Vi sikksakket oss oppover svingene og veibanen og prøvde å finne et spor hvor det ikke ristet så mye. Ikke ett sekund kunne jeg slappe av og se på omgivelsene for da var det rett inn i en sandhaug og baken på sykkelen kom bare rett ut. Eller så var det en stein som plutselig lå der den ikke skulle ligge. Eric stoppet med jevne mellomrom for å vise utsikten, men den ene utsikten er ofte litt lik den andre. Man tar et bilde og oppdager når man kommer hjem at det er ikke de bildene man ser på. Det som blir husket er folk og dyr, rare ting, templer og pagoder, hjemmelagde kjøretøy, unger i landsbyene, folk som jobber på marken, en skrøpelig trebro og sånt. Dessuten har jeg oppdaget før når jeg kjører sykkel at det å ta et bilde tar tid. Selv om jeg har stripset fast kamerabagen til styret så skal sykkelstøtten ned og motoren av. Hansker, solbriller og hjelm skal av. Kameraet skal opp av bag, slås på og bildet tas. Så skal kamera nedi igjen og alt skal på før vi kan kjøre videre. Mange interessante motiver som rare ting vi møter på veien blir aldri tatt bilde av fordi før prosessen er ferdig og kameraet fremme så er motivet borte. En slange som kravlet over veien og forsvant i buskene på andre siden idet jeg passerte eller et lite dyr som faktisk løp over veien mellom hjulene på Eric sin sykkel. Eller den oksekjerren som var overlesset som tok hele veibanen som vi såvidt klarte å unngå da vi rundet en sving.

En liten time før vi kom fram kjørte vi forbi noen enorme Buddha-statuer som var bygget på en fjellhylle og hele fjelltoppen var full av disse karakteristiske pagodene som finnes på nær sagt hver eneste fjelltopp. Det er helt surrealistisk og se noe sånt midt ute i ingenmannsland. Solen hadde dessverre gått over fjellet og ned på andre siden og alt lå i skygge så bildene hadde nok blitt mye bedre en formiddag når solen lyser opp hele fjellsiden.

Kjempestatuer midt ute i ingenmannsland.

Litt før dette hadde Eric fått problemer med sykkelen. Hele styret var løst og han var livredd for at hele greien skulle falle av. Foten hans var ikke klar for det. Vi stoppet i en landsby hos den lokale mekanikeren, men da han prøvde å skru av en stjerneskrue med et flatt skrujern så sa Eric takk og vi listet oss videre. Han kjente en mekaniker like ved hotellet som han visste at han kunne stole på så vi holdt rimelig lav fart de siste par milene.
Da vi endelig kom frem til Kalaw som ligger i Shan State i det østlige Myanmar så hadde solen gått ned og temperaturen hadde falt 10-12 grader på under en time. Siste halvtimen på sykkelen var kald og jeg fikk skikkelig frost i meg og jeg tinte ikke opp igjen før etter middagen flere timer sener. Temperaturen droppet til 9 grader før jeg fant puten og alt var rått og fuktig av kondens. Vi var tross alt på 1700 meters høyde og da blir det sånn – når solen slipper taket så er det høydetemperaturen som overtar og det er tross alt midtvinter her også. Men fra 27-28 grader om dagen til 9 om natten er rart og brutalt. Det hjalp vel heller ikke at jeg kjørte med kortbukse og bare en skalljakke utenpå t-skjorten.

Svar på oppgaven:
Trafikken kjører på høyre side av veien som i Norge, men rattet er også på høyre side som i England. Myanmar er sannsynligvis det eneste landet i verden som har rattet på samme side som de kjører. De skiftet fra venstre til høyrekjøring for 6-7 år siden, men bilene fulgte ikke med. Alle landene rundt dem kjører på venstre side og det er derfra bilene også blir importert. I tillegg er veisystemet også gammelt så de fleste veimerkinger er på feil side av veien.