Over fjellene i Shan State

Dag 2 den 15. januar, møtte jeg min nye guide som skulle lede meg på den neste etappen offroad. Siden Eric ikke har kjørt motorsykkel på over et år så har han aldri deltatt på denne etappen i det tidsrommet. Han har vært med følgebilen og møtt de andre på etappe 3. Selv om han nå er tilbake i sadelen så ville han ikke ta sjansen på disse «veiene» så han ble værende i Kalaw for å få sykkelen fikset for så og kjøre videre dagen etter og møte oss i Inn Tain. Tidligere da det var følgebil så var dette den etappen hvor bilen ikke kunne være med. Veiene er ikke bygget for 4 hjul.

Ko Phyo, guide, kokk og en utrolig hyggelig turkamerat.

Ko Phyo er en 20 år gammel gutt fra en landsby vi skulle passere på veien og hele dette distriktet er bosatt av folk fra stammen Pa-Oh. Han var guide, kokk og tilrettelegger. All maten på veien ble laget på kjøkkenet til lokale folk i landsbyene og alt vi trengte av mat hadde han surret bakpå sin sykkel. Ruten vi skulle ta over fjellene er en gammel tracking rute og han er normalt guide der. Den turen tar 3 dager og gå med 2 overnattinger, mens vi tok hele etappen i ett jafs på motorsykkel. Dette er den enste måten å se dette området på og Eric er den eneste som arrangerer motorsykkelturer her så over 99% må nok gå.

Ko Phyo er et resultat av en fasinerende historie. For mange år siden startet en som heter Sam fra en av landsbyene et tracking-selskap (et norsk ord anyone?). Han var guide og ledet folk over fjellene på samme måte som de gjør i dag. Hans datter Violet giftet seg med en som heter Thun Ti som overtok selskapet og drev tracking i 15 år og var selv guide og de fikk et barn sammen. Noe gikk galt da de skulle ha nr. 2 og de kunne ikke få flere barn. Siden de ønsket en stor familie begynte de å ta til seg foreldreløse barn fra landsbyene i omegnen i Shan State hvor landsbyene tilhører Pa-Oh. Dette resulterte i en skole og siden de måtte sile (de kunne ikke ta imot alle) så var det kun de mest intelligente som fikk plass. Landsbyen de kom fra måtte så bringe til skolen den mengde såpe, sengeklær, ved og ris som barnet trengte for et år.
Her lærer de det de trenger, noe som også innebærer matlaging og tracking. Flere av dagens guider er tidligere eller nåværende studenter hos Thun Ti. For å støtte opp om dette prosjektet har Eric bestemt at alle som deltar på hans tur til Myanmar må donere en laptop til skolen. Jeg overleverte en skinnende hvit Samsung laptop til Thun Ti om morgenen før vi skulle sette oss på sykkelen for dagen. Et flott prosjekt og det var en glede å kunne bidra med noe så verdifullt for dem som er en selvfølge hos oss. Og de skulle bruke den til det den er designet for, nemlig et verktøy til lærdom. De skulle ikke gjøre det vi gjør med våre: chatte med fremmede, oppdatere facebook og se på bilder av rare katter.
Hvis det er noe interesse så kan dere lese mer om prosjektet her: Myanmar Orphanage Project

Nå var veiene stort sett sand og jord. Det hadde ikke regnet her på over en måned og det rødbrune støvet hang i luften, særlig for meg som kjørte bak Ko Phyo. Han kjørte en standard moped, men jeg hang på så godt jeg kunne på min offroader.

Etter en times kjøring kom vi til landsbyen Pa Lung hvor vi spaserte inn mellom griser, høner og kyr til en fantastisk utsiktsplass over landskapet rundt. Vi ble servert grønn te som blir satt frem over alt her og som er gratis. Grønn te ble også dyrket i store mengder i området. I begynnelsen var jeg litt skeptisk til denne teen som stod i kanner over alt, men da turen var ferdig så var det en av tingene jeg virkelig savnet. Jeg ble hekta på grønn te ...

Utkiksplass bygget i bakhagen til et hus.

 

Fantastisk utsikt over et fantastisk landskap.
 

Grønn te ligger til tørk i solen.

Like etter utsikten kom vi til et lite kloster hvor de tjener penger på å lage koster.
Sivet de bruker ligger til tørk utenfor.

Se på bildet over. Ser du han karen i bakgrunnen? Jeg zoomet inn på ham og tok et nytt bilde. Her er resultatet.
Et fantastisk bilde om jeg så må si det selv.

Unge munkelærlinger fra samme kloster.

Midt på dagen stoppet vi i landsbyen Kyaut Su som også er Pa-Oh og på denne årstiden er det rød chili som dyrkes. Over alt. Enorme områder med matter med rød chili som ligger og tørker i solen. Rismarkene er tørre nå og siste risen høstes i regntiden i oktober og regnet stopper i november. Chili og hvitløk er nye vekster for området for det de dyrket tidligere, nemlig tobakk, ikke kunne dyrkes lenger fordi den tørre årstiden var blitt mye tørrere de siste årene. Før var det noen regnbyger av og til, men nå er det bare tørke.

Tørre rismarker. En stund til sesongen starter igjen. I mellomtiden
koser kyrne og bøflene seg med de tørre risaksene.

Chili tørker på marken

Ikke helt moden ennå

Chili tørker mellom husene.
Det hvite feltet er hvitløk.

Hauger med chili som er ferdig tørket

Chili. Masse chili.

I flere timer kjørte vi forbi folk som jobbet med chili.

Vi spiste lunsj her og Ko Phyo gikk inn i et hus og begynte og lage mat på bakrommet. Han brukte en halvtimes tid og jeg ruslet rundt og tok bilder av unger og gamle, hus av bambus og chili.

Barn og gammel dame.

Gammel mann i solen i stolen.

Barn er takknemlige motiver.



Tre barn, to tøffe og en EMO.



Flere takknemlige motiver.

Lunsjen ble inntatt sittende på gulvet med pus på fanget. Det lave bordet gjorde at jeg måtte
sitte med beine over kors og det passer ikke helt meg - jeg trodde jeg skulle knekke.
Huset er av bambus. Bambus vegger, bambus tak og bambus gulv. Flettet
over reisverk i tre. Opp en bambusstige til andre etsasje som også er
landsbyens butikk. Og maten var god! Takk Ko Phyo!

Etter lunsjen kjørte vi nedover dalen til flatlandet på ca. 1200 meters høyde og vi stoppet og plukket med oss noe ingefær hos en lokal bonde for Ko Phyo ville lage ingefær-te til meg og forkjølelsen min. Jeg hadde pådratt meg en skikkelig snufseforkjølelse etter nedkjølingen dagen før.

Hovedingrediensen i ingefær-te: ingefær ...

Det er ufattelig mange stier/veier her. Minst hver eneste kilometer kom vi til et kryss av 3, 4 eller 5 veier og Ko Phyo tok aldri feil. Jeg hadde kjørt meg vill etter 10 minutter og hadde nok ikke dukket opp igjen på noen år uten hjelp.

En vei bestående av rødbrun sand/jord.

En annen vei bestående av rødbrun sand/jord.

Trangt om plassen. Gammelt kjøretøy må vike for nye som kjører fortere. Disse er fremdeles i
bruk over hele landet; jeg så tusenvis på min vei. Bygget i tre med treeiker og alt.
Skikkelig retro - it's just sooo 16th century!

Pisse-/røykepause på en rødbrun vei av sand/jord.

Dette var strekningen hvor jeg aldri kan tenke meg at Eric kan lede selv. Jeg tror man trenger år i disse fjellene for å bli kjent nok til å guide. En ubeskrivelig reise gjennom en del av Myanmar som de færreste utenfra har sett og jeg følte meg priviligert som fikk oppleve dette. Jeg så ikke en turist på hele dette strekket. Dette distriktet vil aldri få masseturisme, og hvis de får det så vil det ikke lenger være det samme. Jeg diskuterte dette både med Ko Phyo og Eric for det er en ballanse mellom å bevare og utvikle. Hvis masseturismen kommer så vil pengene komme og landsbyene vil bli forandret. De vil få strøm, oppgraderte hus og tomter og det originale vil forsvinne. Og hva er det originale? Fattigdom. Og vi tok oss selv i å ønske at det kunne bevares for å bevare det genuine. Men hvem er vi som vil ønske noe sånt? Så vi innser og ønsker jo selvfølgelig at de vil begynne å tjene penger og oppgradere sine liv, få råd til skolegang, legge inn strøm i husene, isolere dem og få det varmt om vinteren. Og mye mer. Problemet er at da er ikke stedet genuint lenger og folk vil ikke ha samme interessen for å besøke distriktet. Det som de tjener penger på i dag, tracking, er det samme som kan gjøre området uinteressant for tracking. Hvordan utvikle, men samtidig bevare? Ikke vet jeg. Det er en vanskelig balansegang.

Vi ankom landsbyen Pa To Paut hvor vi skulle overnatte i 4-tiden. Klok av skade hadde jeg tatt på meg jeans denne dagen og jeg hadde startet med en hettegenser under jakken. Den forsvant nedi ryggsekken på første stopp. Nedi skoene hadde jeg hvite sokker og skoene er av en relativt luftig type. Sokkene hadde samme farge som jorden/sanden. Skoene var ikke lenger knall røde, men rødbrune. Buksene var blåbrun og alt hadde et støvlag utenpå seg. Når jeg trampet med føttene på steingulvet så stod støvskyen rundt meg. Jeg brettet buksen i tre og holdt den etter linningen og det var så vidt at den foldet seg ut igjen; den var helt stiv av støv. Sjeldent har jeg lengtet mer etter en dusj, men dette var også den eneste overnattingen hvor en sånn luksusinnretning ikke var tilgjengelig. 

Jeg gikk meg en tur gjennom landsbyen og så på kyrene i hagen til folk, bambushusene og den lokale butikken. Og klosteret som er bygget i teak og som er senteret i landsbyen.

Det 200 år gamle buddistiske klosteret. Bygget i sin helehet i teak.

Kyrene bor i hagen og både mann og kone jobber med ett eller annet. Kone utenfor bildet ...

En flokk kvinner går gjennom landsbyen. De bærer det tradisjonelle hodeplagget for Pa-Oh som er knall rødt.
Kun folk fra stammen Pa-Oh bærer dette.

Nasse på full fart over veien og inn i bingen i hagen.

Nabohagen til der jeg bodde. Bambushus og oppvasken tas i hagen.

Retro kjøretøy gjennom landsbyens "gater".

Vi skulle ikke overnatte på klosteret, men i et hus like ved. Ko Phyo laget nå også mat til en gruppe fotturister fra Tyskland som bodde i et annet hus. Etter det laget han mat til meg. Alt ble tilbredt over åpen flamme i et mørkt rom. Jeg skjønner ikke hvorfor det ikke er flere vinduer i hus som ikke har strøm – jeg kunne såvidt se meg selv tenke.

Soverommet. Ikke akkurat Svanemadrasser. Og kaldt som f**. Og mørkt. Blits måtte på for å
få tatt bildet og dagslyset skinner inn over alt mellom bambusflettene.

Ko Phyo lager middag til en flokk fotturister fra Tyskland. Etterpå var det min tur å få mat.
Her er også blits på kameraet. Selv med høyeste lysfølsomhet var det bare
svarte natten å se på bildet.

Utedoene i bakgrunnen mellom buskene. Hull i gulvet og trekkfullt. Jeg knep igjen til dagen etter.

Bare å vaske seg før middag.

Og middagen var knall! Og den samme Ko Phyo stakk i butikken og kjøpe øl til maten til mag.
Takk Ko Phyo! Og en kanne med grønn te. Stearinlys må til når det ikke er andre lyskilder.

Da vi hadde spist gikk solen ned og temperaturen falt som modne plommer en sen høstkveld. Det ble grisekaldt og jeg kvidde meg til natten og natten var kl. 9 om kvelden for lokalbefolkningen. Jeg drøyde det til 10 før jeg ramlet inn under tre ulltepper på sivmatten min, fullt påkledd med bukse og genser. Jeg var kald inn til margen og kunne ikke forstå hvordan jeg kunne sove. I tillegg var jeg så forkjølet og nese og bihuler så tett at det kjentes ut som om noen satt på ansiktet mitt.