Inle Lake

Jeg sov som en stein på sivmatten mot alle odds. Frisk og utvilt fikk jeg servert frokost av Ko Phyo bestående av en omelett og pannekaker med banan. Og kaffe. Og grønn te. Og ingefær-te. Raspet fersk ingefær, grønn te og palmesukker. Sterk så det sved i halsen, men den klarnet opp og det hjalp.
Vi satte oss på sykkelen og raste ut fra landsbyen på støvete sandveier mot landsbyen Inn Thein hvor vi skulle møte Eric igjen som kom snarveien fra Kalaw. Etter litt over en time ankom vi landsbyen lenge før ham så vi tok en sightseeing opp til pagodene. En helt surrealistisk mengde med pagoder bygget i en firkant. De nederste var haugamle og til forfall og så ble de nyere og nyere jo lenger opp man kom. Restaurering var på gang på de nest nyeste – de som kunne reddes, samtidig som de holdt på å bygge flere av en eller annen grunn. Jeg aner ikke hvor mange de mener at de trenger, men det ser ut som om det i hvert fall er minst en til. Hele tiden.

Pagoder i lange baner, nye og skinnende.

Eldgamle og sammenraste ved siden av noen nye. Og noen midt i mellom og litt på skjeve.

Sprek som jeg er gikk jeg og Ko Phyo opp på nærmeste topp for at jeg skulle kunne ta et oversiktsbilde av stedet og det betydde klatring opp til pagode på nærmeste topp. Alltid en pagode på en topp uten vei opp. Tror det må være ett eller annet med at jo vanskeligere det er å komme til pagoden jo bedre er det. Hvis alt må slepes og heises opp så er nok det det aller beste.

Et felt med nye pagoder øverst. Bygningen i midten er tempelet.
 

Og et felt med eldre og veldig gamle nederst.

Etterpå var det tilbake til landsbyen og litt lunsj med Eric. Mopeden hans var fikset og bolter og skruer trukket til - ikke én ustrammet mutter vil la være å løsne helt på disse veiene. Italiensk pasta med fløte og ost til lunsj samt noe lokalt og selvfølgelig tørket rød chili.
Bare et par hundre meter fra lunsjen var elven som skulle transportere oss videre. Vi lastet syklene opp i longtail-båten, tok farvel med Ko Phyo og manøvrerte oss ut fra land og nedover elven. Longtail er en slags kano som er påmontert en svær utenbordsmotor med lang stiv aksel med propell i enden. Så heter det i Thailand i hvert fall. Her var båtene helt lik, men motor og propellaksel  var leddet og stakk dermed ikke så langt ut bak og dermed heter de kanskje ikke longtail her. Kanskje shorttail.

Laste syklene oppi båten.

Nedover elven. Kan være video ikke virker på Apple-produkter

Hus på påler langs elven.

Pagoder og kanoer av uthulte tømmerstokker.

Flere hus på påler.

Lokalbefolkning i elvefarkost. Jeg er litt usikker på om han første har hatten på hodet eller om den svever like over.

Etter en stund kom vi ut i innsjøen Inle Lake og krysset den for å komme til dagens hotell Golden Island Cottages som ligger sydøst i innsjøen.
Inle Lake er den nest største innsjøen i Myanmar og den er ca. 23 km lang og ca, 11 km bred. I tørketiden er ikke gjennomsnittsdybden mer enn ca. 2 meter og selv i regntiden blir den ikke mer enn 3,5 meter dyp i snitt.
Først måtte vi inn til land for å losse syklene og få de plassert på tørt land for natten for deretter å kjøre ut igjen til hotellet som er et såkalt flytende hotell. Det stemmer ikke – det er bygget på påler ute i vannet, men kan ikke nås med annet enn båt.

Klar til å losse syklene. Eric var ikke til mye hjelp av forståelige grunner så det var tunge tak å få dem på land.

Fremdeles er det stammen Pa-Oh som dominerer distriktet og i brosjyren for hotellet sier de at det er en non-profit enterprise, men i følge Eric så kan det ikke stemme siden prisene stadig øker og ingenting blir puttet tilbake til hotellet i form av oppussing, renovering etc. Med de prisene de holder i forhold til prisnivået i landet så er det en ren money machine.
Stedet hadde absolutt sin sjarm og det var fremdeles de flettede bambushyttene som var tradisjonen. Det er flott der, faktisk veldig flott, men du er låst til det stedet byr av fasiliteter siden du ikke har muligheter til å bevege deg andre steder. Og det er et problem siden de vet å utnytte det til din siste Kyat. Uansett, jeg koste meg i en stol på utsiden, nippende til en øl mens jeg hvilte øynene på et fantastisk scenario av Inle Lake med sine små longtailbåter, vannplanter og sletteland med fjellene som stiger opp i horisonten. Jeg sov som en stein til klokken halv 9 dagen etter med påfølgende lang frokost.

Hytte nr. 302 og 301 der jeg og Eric bodde. Fremdeles flettet bambus til gulv, vegger og tak.
Trekkfullt og med samme temperatur til enhver tid inne som ute.

Hotellhytter i solnedgang.

Etter frokosten og utsjekk var det båt tilbake til motorsyklene. Vi kjørte langs bredden av innsjøen en halv times tid før vi kom til det neste hotellet i landsbyen Nyaungshwe helt nord ved sjøen. Fremdeles den samme hyttestilen på rommene og et personale som ikke vet hva de skal gjøre. Alt er overdrevet av ting du ikke vil at de skal gjøre og så klarer de ikke å få til noe du vil at de skal gjøre. Det første de gjør når Eric kommer er å ta krykkene hans og bære dem inn og han blir stående ved siden av sykkelen og vente på at de bærer de ut igjen så han kan bruke dem til å komme seg inn. Det gjør de hele tiden, hver gang i hele landet. Noen må bære et eller annet hele tiden. Om du skal ha det inn eller ikke ser ikke ut som har noe betydning, alt blir båret inn. Og så må du bære ut igjen det som skal være ute. Det står alltid en eller tre personer bak deg, litt for nærme, så hver gang du snur deg så er det en der like ved skulderen din klar til å løfte noe eller gjøre noe annet for deg. Da kvepper du og tar et skritt bakover og velter han som står rett bak den andre skulderen din. Tar du en slurk av glasset så kommer en og fyller det opp igjen. Et glass kan visst ikke ha én cm med tomrom på toppen – det må være fullt.
Og så skjønner de ikke bæret av det du sier.
"One coffee please", sier du.
"Yes, very well", sier de og smiler og nikker og blir stående.
"Black coffee"?
"Yes, tomorrow".
"Coffee, drink, cup", sier du og simulerer at du drikker.
"Yes, very well" sier de og kommer med te.
"Black coffe? C o f f e e !!!! B l a c k !!!!" Så kommer de med kaffe med fløte og sukker.

Dagens hotellromhytte, Bambus all over med bambustrapp og bambusstol å sitte i på terrassen. Til venstre
for døren er badet bygget i murstein (rød vegg). Fremdeles uten isolasjon og varme så da jeg
våknet og skulle ta en dusj så var det 12 grader på badet. Dusje i kveld ...

Dagen skulle egentlig bringe meg opp til noen pagoder som har vært skjult i århundrer og de ble gjenoppdaget først i 1999. Eric spurte meg om jeg var interessert i å se dem eller dra på vintur. Jeg har sett hundrevis (tusenvis?) av pagoder hver dag siden jeg kom her og jeg spurte ham om disse var forskjellig fra andre. Nei, de er bare nyoppdaget. Ok, vintur it is!
Er det noe jeg ikke forventet å finne i Myanmar så var det en vinprodusent. Så feil kan man ta. I åsene som stiger opp fra Inle Lake har en eller annen funnet ut at han ville lage vin. Hva gjør man da? Jo man kjøper det man trenger i Frankrike, transporterer alt i konteinere til Inle Lake og bygger en vingård, Red Mountain Estate. Så importerer man druer som trives i klimaet fra alle verdensdeler og får en kjent fransk vinmaker til å flytte ned der for å lage god vin. Sannsynligvis alt betalt med penger fra opiumdyrking. Noe må man gjøre for å hvitvaske fortjenesten.

Vinranker i bakkene opp fra sletten med fjellene i bakgrunnen.

Andre veien mot Inle Lake som man kunne sett på bildet hvis det ikke hadde vært så disig ...

Så oppe i åsen hadde vi en lunsj med vinsmaking i solen og slappet av. Jeg kjøpte noen halvflasker med hvitvin som hadde skrukork som jeg kunne kose meg med på terrassen om kvelden på resten av turen og en flaske med Pinot Noir til å ta med hjem. Noen kuriositeter skal man ha. Hvor mange kan skilte med at de har Myanmarsk vin i kjelleren? Og de vinene vi smakte var faktisk ikke så verst. De fleste vinene koste trundt kr. 60, mens noen kostet 90 som den Pinot Noir’en som jeg kjøpte. Pagoder får vente til jeg kommer til Bagan.

Om kvelden var vi i landsbyen og spiste dim sum og Peking Duck på den lokale dim sum restauranten. Eieren har vært kokk på en restaurant i Dubai og kunne jobben sin. Nypresset appelsinjuice og grønn te. Restauranten var et stykke fra hotellet så alkoholkonsumet måtte begrenses siden vi kjørte motorsyklene til og fra. Er det noe du ikke vil så er det å kjøre etter å ha drukket i Myanmar. Det er farlig nok edru.