Fra Inle Lake til Nay Pyi Taw

Dagen etter var det langtur. Vi skulle kjøre ca. 25 mil som kanskje ikke høres så mye ut, men på de veiene så er det mye. Frokost halv 8 og rett på syklene. Eric var litt pågående for han visste at det ville bli en lang dag og vi ville ikke risikere å ikke komme frem før solnedgang. Vi skulle over 4 fjell rett opp og ned, men først var det sørover langs vannet en halvtime og så en time med veier av småstein som gjorde sitt beste for å riste sykkelen fra hverandre mellom beina mine. Eller så måtte vi kjøre utenfor veien på sanden i grøften der det var et smalt spor som var laget av tusener av mopeder før oss.



Myanmarsk highway

Flott veidekke!

Så begynte fjellene. Det var ikke ett sekund med rette strekk de neste15 milene. Det var som å kjøre Måbødalen sammenhengende i 4 timer.
Vi tok en stopp rundt kl. 12 for å få en svart kaffe med sukker og melk mens en kar med toveis radio stadig kom og spurte oss om hvor vi kom fra og hvor vi skulle. Eric latet som om han ikke forstod ham og svarte ham på fransk. Han ville ikke gi seg og jeg så at Eric ble litt stresset og halvveis nedi kaffeglassene sier han bare, Let’s get out of here now! Vi hopper på syklene og dro. Senere, over en bedre lunsj etter fjelltopp nr. 2 forklarer han det.

Mat mellom fjell 2 og 3. Den var god! Med svart kaffe med fløte og sukker. Og te ...

Myanmar er tradisjonelt en av verdens største opiumsprodusenter. Opiumsdyrkingen ble forsøkt utryddet av myndighetene på 90-tallet med et uttalt mål om null produksjon i 2014 og bøndene ble beordret til å dyrke andre ting. Siden fortjenesten på andre vekster er lav så var det fortsatt noen som dyrket opium og i de seneste årene har dette skutt i været igjen. Vi kjørte gjennom det største opiumdistriktet i landet og hele den industrien korrumperer. Det han var redd for var at han karen ville varsle noen om hvor vi var på vei sånn at en eller annen korrupt lokal politi kunne stoppe oss på veien. 2 hvite på motorsykler i det distriktet skiller seg rimelig mye ut og særlig min sykkel kunne plukkes ut blant alle de andre på kilometers avstand. Som han sa, det ville sannsynligvis ikke vært farlig, men vi kunne risikere å bli holdt tilbake i timer og blitt avkrevd ganske mye for å kunne få fortsette hvis de rette stoppet deg.

Disse fjellene var kanskje høydepunktet på turen når det gjaldt selve motorsykkelkjøringen. Time på time med fantastiske svinger og opp og ned og hele tiden kjørte vi på grensen - vi hadde dårlig tid. Jeg visste aldri hva som var rundt neste sving eller gjerne midt i svingen. Den kunne begynne som asfalt for så gå over til asfalt med sand oppå som er omtrent som asfalt med is. Eller asfalten forsvant og det ble grusvei. Hele landet er veiarbeidsområde. Eric kjørte det han kunne på sin sykkel og han kan kjøre sykkel. Selv om hans sykkel er mindre og svakere så er han mer erfaren og jeg kjempet for å holde følge. Stoppet jeg i 2 minutter for å ta et bilde så brukte jeg 15-20 minutter på å ta ham igjen med kjøring på og over det forsvarlige. Ikke ett sekund avslapping, men det var vidunderlig moro!

Gøy å kjøre her :)

Eric og krykkene ned fjellsiden rundt en sving
 

En ny bro som kineserne har bygget. 17 mill. UD$

 

Et par pagoder på en fjelltopp. Disse er sikkert ekstra verdifulle siden det nesten er umulig å komme seg opp der.

Etter time på time med disse fantastiske veiene i fjellene oppe i over 2000 meters høyde, kom vi endelig ned på flatlandet bare noen hundre meter over havet og vi kunne gi gass. En finger på fløyten og i et rasende tempo i over 60 km/t (!!!) de siste 7-8 milene nærmet vi oss hovedstaden Nay Pyi Taw. For 8 år siden så flyttet plutselig regjeringen fra Yangoon til Nay Pyi Taw, uten noe forhåndsvarsel. De hadde bygget en ny kunstig «by» midt ute i ingenmannsland. En 12 felts motorvei fører inn til byen og det er helt surrealistisk for det er ingen trafikk på den. Flere mil med 12 felt som du kan kjøre fra den ene siden til den andre uten å kunne treffe noe. Det er ingen trafikk! Og den fører ingen steder hen.

Bra vei, lite trafikk.

 

 

Jeg var litt skuffet om morgenen da vi bare dro videre fra hotellet uten å ha besøkt byen, men Eric forklarte at det var byen det vi hadde besøkt! Det er ingenting mer. Bare noen bygninger langs en svær motorvei uten biler. Ingen bor der og ingen besøker det. Hotellet vårt var på ene siden og rett over på andre siden var det et kjøpesenter nesten uten kunder. Regjeringsbygningene ligger halvveis nedgravd og det er forbudt med bensinstasjoner i en diameter av 5 mil fra byen fordi de er redd for at noen kan lage bensinbomber. Hele byen er et resultat av en paranoid regjering som er livredd for kupp. So far out at du nesten ikke kan tro at det er mulig. Det går forresten rykter om at motorveien er bygget som den er fordi regjeringsmedlemmene skal kunne bruke den som flyplass hvis de trenger å flykte ved et eventuelt statskupp ...

Vi svippet innom kjøpesenteret for å få en god kopp kaffe for det hadde de der i følge Eric. Jeg stod bak ham i køen da han bestilte en dobbel espresso. Han snudde seg mot meg og jeg sa at jeg ville ha det samme. Han holdt da to fingre i været og sa til damen bak disken: Two dobbel espresso! En tanke fór gjennom hodet mitt om at jeg kanskje skulle presisere for henne at de skulle serveres i to kopper, men så tenkte jeg; det blir for dumt .. inntil den ene koppen kom på bordet med to doble espresso oppi. Akkurat den ene hendelsen beskriver landet utrolig godt.



Dame i kafeen på kjøpesenteret. Jeg kunne bare ikke latt være å ta dette bildet.

Lokalprodusert brennevin kamuflert som medisin. 1000 Kyat (Ks) er ca. 6 kroner.
Det er ganske mange alkoholikere i landet.

Da vi kom til hotellet dro Eric på sykehuset. Han ville ta en blodprøve for å forsikre seg om at ikke det var noe galt med foten som innimellom hovnet opp og ble rød. Han ville gjennomføre turen, men som han sa, han ville ikke risikere foten for det. Jeg hadde full forståelse for det og jeg måtte bare erkjenne at min tur kom i andre rekke akkurat der. Jeg kunne bare håpe videre på at alt ville være bra med ham. Da han kom tilbake fikk jeg vite at han hadde en infeksjon i kroppen, men legen trodde heller ikke at det var i foten. Den så fin ut, blodsirkulasjonen var tilsynelatende bra og rundt boltene så det ikke ut som det var spor av betennelse. Han fikk en ny og sterkere antibiotika og legen mente at han kunne fortsette. Eric sendte alt til sin lege i Laos, men siden det var søndag så hadde legen fri. Får bare håpe at vi kan fullføre det vi har startet. Bare 3 dager igjen nå.
Det er såkalt gratis helsetilbud i Myanmar, men det stemmer ikke helt. Her er klipp fra Wikipedia:

The general state of health care in Myanmar (Burma) is poor. The government spends anywhere from 0.5% to 3% of the country's GDP on health care, consistently ranking among the lowest in the world. Although health care is nominally free, in reality, patients have to pay for medicine and treatment, even in public clinics and hospitals. Public hospitals lack many of the basic facilities and Equipment.

Dette kunne Eric bekrefte. Han følte at han hadde vært på et sykehus i den tredje verden som manglet alt. Pasientene er avhengig av familien mens de ligger på sykehus. Disse kommer med sengetøy, mat og alt de trenger, for sykehuset har ingenting. Derfor er alle korridorer og ganger fylt opp med familiemedlemmer av pasientene og det kokes og røres over alt. Det er ikke et sted man har lyst å bli syk på.

Mens Eric var på sykehuset så spiste jeg middag. Eric sa at de hadde et bra kjøkken der og siden jeg var skrubbsulten så bestilte jeg vårruller til forrett og dampkokt Sea Bass til hovedrett. 6 vårruller til forrett! Jeg spiste ikke alle da jeg hadde lyst på fisk og var redd for at jeg skulle være stappmett etter forretten. Jeg leste ikke ferdig beskrivelsen av hovedretten i menyen så da jeg leste sea bass og lime sauce så var det nok informasjon for meg. Dette er hva jeg fikk på bordet:

Grønn fisk

Jeg var sikker på at det grønne var noe limefarget sause-greie eller kanskje pesto? Jeg oppdaget hva det var da jeg hadde hivd innpå bit nr. 3 eller 4 – det var grønn chili. Jeg er litt usikker på om tungen bare etset bort eller om den rett og slett fordampet. Merkelig nok så var fisken noe av det beste jeg har fått tilbredt av fisk og selv om den var helsekadelig sterk så var det utrolig godt!