Veien til Bagan

Dagen etter var det først en pitstop hos den lokale mekanikeren for oljeskift og stramming av bolter og forsikre at ikke sykkelen til Eric skulle falle fra hverandre før vi kom frem. Deretter bar det av gårde på de samme sinnsyke veiene som vi kjørte inn på dagen før. Rullebane-vei uten trafikk. Turen nå skulle egentlig ha gått rett til Bagan, men siden det er et litt for langt strekk så er det lagt inn en overnatting i Magway på veien som ligger sånn ca. midt mellom.

Det lokale verkstedet.

Etter motorveien begynte landskapet å bli rimelig kupert. Konstant opp og ned med en eneste lang sving som varte i timer. Og hele det strekket var veiarbeidsområde. Dvs at det som oftest var en stripe asfalt i midten og så jord/sand på begge sider som sannsynligvis skulle bli en bredere vei. Om noen år.
Da vi hadde kjørt 10-20 minutter på disse veiene kom vi opp bak en sort Landrover med sotete vinduer. Foran den kjørte en militær jeep med 4 soldater bakpå med våpen. Siden det var så smalt og svingete så var det nesten umulig å kjøre forbi, noe vi aldri hadde opplevd før. Stå på fløyten og den som kjører foran slipper deg forbi, det er regelen. Men ikke denne gang. Det var også alt for løst utenfor asfalten til at vi kunne kjøre forbi der. Etter 5-10 minutter klarte vi begge å smette forbi Landroveren og vi ble liggende mellom bilene. Våpnene i jeepen ble øyeblikkelig hevet og klargjort. Det naturlige nå ville være at jeepen slapp oss forbi sånn at de to bilene igjen kunne fortsette i kolonne, men neida. Etter nye 5-10 minutter klarte Eric å smette forbi, men jeg fikk ikke sjansen og ble liggende igjen alene. Der lå jeg og stanget i kanskje 20 minutter mens soldatene i jeepen holdt et vaktsomt øye med meg med hevete våpen. Da kom vi til en lang sving hvor det var laget en snarvei med sand/jord og siden jeg ikke kunne kjøre der så måtte jeg holde asfalten som var en litt lengre vei, men Landroveren ga gass over sanden og presset seg inn 10 cm foran sykkelen min og jeg måtte hogge inn bremsene for ikke å kjøre på ham. Jeg er sikker på at hvis jeg hadde presset så hadde han kjørt meg rett ut av veien og ned i avgrunnen. Etter det begynte han å bruke hele veibanen frem og tilbake for å hindre meg å kjøre forbi og dessuten la han hele tiden den ene siden ut i sanden sånn at jeg ikke så annet enn en støvsky og ble nødt til å slippe meg 50 meter bak for i det hele tatt å kunne se hvor jeg kjørte. Til slutt kom det et strekk rett etter en sving hvor jeg klarte å smette forbi begge og gi gass for å ta igjen Eric. Det var sikkert en eller annen i styresmaktene som var ute på offisielt oppdrag. Eller en høyere offiser i hæren, noe som i det landet egentlig er det samme. 

Etter møtet med Myanmar Officials stoppet vi for å spise litt på en lokal veikro.

Vi ankom Magway og Magway hotell like før solnedgang og vi satte oss på en kafe ved elvebredden av Ayeyarwaddy River og drakk kaffe og spiste litt og så på solnedgangen. Etterpå sjekket vi inn på hotellet som må være et av tidenes mest ukoselige. Eneste grunn for å stoppe her er som sagt at å ta hele strekket fra Nay Pyi Taw i ett hadde vært for langt for en dagsetappe.

Solnedgang over Ayeyarwaddy elven.

På vei hjem i solnedgangen eller kanskje på vei ut for å fiske.

Om kvelden spiste vi på en lokal restaurant hvor jeg ikke spiste så mye. Ikke alle steder føles like ok. Det er stort sett et skur med plaststoler og bord på jordgulv og maten blir tilberedt bak et bord eller på et bakrom. Hygiene er ikke et kjent begrep og noen steder får vi kald eller lunken mat som tydeligvis har stått en stund. Da spiser jeg lite. Men veldig ofte er den god og noen ganger svært god. På disse spisestedene finnes det ofte ikke noe meny. Tegn for mat/spise utføres og så får man som oftest noe. Eller hvis de har noe stående fremme så kan man peke. Hvis de har meny og servitøren forstår engelsk i mer eller mindre grad så foregår samtalen ofte sånn:

- One of this, sier du og peker på retten i menyen.
- One?
- Yes, one!
- And a beer.
- One?
- Yes, one!
- And then I want a cup of black coffee.
- One?
- Yes, one!
- And give me a bowl of steamed rice.
- One?
- Yes, one!

Hvorfor dette spørsmålet om jeg bare ønsker én av hver ting selv om jeg var helt alene eller Eric allerede hadde bestilt, vet jeg ikke, men det skjedde hele tiden på hvert eneste sted på hele reisen. Hadde det vært ting som var naturlig å spørre om antall så hadde det vært greit, men når du bestiller en hovedrett så er det vel ingen som bestiller 2? I så fall hadde de sagt det: jeg vil ha 2 av den! Uansett så pekte vi på det vi ville ha her og så puttet de det på varmen. Jeg bestilte noe jeg spiste mye av, nemlig kylling med cashewnøtter. Woket med grønnsaker og ris til. Eric bestilte noe svinekjøtt og siden han gikk på antibiotika så bestilte han appelsinbrus. Servert i et dessertglass. Umulig å drikke av uten å søle, men det var sikkert det fineste glasset de hadde.

Klar for middag, Eric har fått drikke, men jeg venter på min.

Kylling og cashewnøtter og noe annet. Ser ikke ut som Eric drikker alkoholfritt.

Til frokost var det te eller kaffe med fløte og sukker. "3 i 1" pulverkaffe fra 15-20 produsenter hang over alt, men vanlig svart kaffe var en sjeldenhet. Heldigvis hadde jeg kjøpt en pose Nescafé Red i Thailand som jeg hadde tatt med i sekken. Så var det bare å bestille varmt vann og voila!; kaffe. På de fleste hotellrom er det vannkoker eller en termos. På dette hotellet var det en termos så jeg gikk på kjøkkenet med den og ba om å få fylt den opp med hot water. Tilbake på rommet tok jeg to teskjeer med kaffe oppi koppen og fylte så på med ... te ... Jeg burde ha lært. Å bestille varmt vann resulterer som oftest i te. Grønn te. Eric hadde funnet svaret mente han. "Hot water" er te. "White hot water" er varmt vann. Hvitt vann. Ikke tefarget vann. Det minner meg om servitøren på hotellet i Luanda, Angola da jeg bestilte kaffe.
- One cup of black coffee please.
- Sir, the coffee is black!
Hva skal man si til sånt?

Vi kom seint i gang for Eric følte seg ikke bra i magen og måtte legge seg igjen etter frokost. Han var redd for at det var svinekjøttet fra dagen før, men etter et par timer og et par toalettbesøk senere så var vi klar til avgang og veien videre til Bagan. Veiene var stort sett rett fram over humpete asfalt. Det var én ting som var veldig behagelig når det gjaldt veiene på flatlandet og det var at langs dem på begge sider så har de ikke hogget ned trærne. Store gamle trær omkranser veien og legger den i skygge selv om det er nakent sletteland rett på utsiden av treradene. Å kunne kjøre i skygge i stedet for den bakende solen var deilig.

Typisk vei på flatlandet.

Se på dette treet! På et langt veistykke på flere mil så var det nesten bare
sånne trær som stod på begge sider av veien. Utrolig flotte!

Vi stoppet for en matbit på en av de 1000 små spisestedene som finnes over alt. Her hadde de noen smultboller som var fylt med sukker og kokosmasse som var vannvittig søt og klissete og sammen med medbrakt kaffe smakte det ufattelig godt.

Smultboller med sukker og kokosmasse.

Matpause i solen.

Etterpå kjørte vi en avstikker på halvannen mil hver vei for å besøke et sted som heter Salay. Eller Sa Lay. Eller Sale. Jeg har inntrykk av at alle steder i landet har forskjellig navn alt etter hvem du spør. Jeg ba Ko Phyo om å skrive ned navnene på steder vi besøkte. Jeg ba Eric om det samme. Så var jeg på Google og prøvde å finne dem igjen, men det viste seg at de der het noe annet. Så da hadde jeg tre navn på alle steder vi besøkte. Her i bloggen har jeg bare valgt ett så hvis noen prøver å finne det på kartet så er det ikke sikkert at det går.
Salay var et religiøst midtpunkt i distriktet som også inkluderer oldtidsbyen Bagan. Klosteret Yoke Sone Kyaung er et levende museeum som er åpent daglig for besøkende. Unntatt mandag. Vi var der en mandag. Et lite kloster i nabohagen var åpen og jeg gikk inn der for å se om jeg kunne se noe over gjerdet og tatt noen bilder. Klosteret er bygget i teak og er kjent for sine utrolige utskjæringer.

En del av klosteret fotografert over gjerdet.

Detaljer av utskjæringene.

Da jeg stod der kom det en gammel munk gående, smilende som om han hadde sett lyset og tok hånden min. Leiende gikk han inn i klosteret og låste opp en dør der det selvfølgelig var et alter og en Buddastatue samt en haug med eldgamle sort/hvitt-bilder. Han pekte på kameraet mitt og på bildene mens han smilte og lo så da tok jeg bilder av bildene. De viser visst besøk av gamle konger og/eller religiøse ledere opp gjennom tiden og han var tydelig veldig stolt av dem. Så holdt han frem hånden for å få noe igjen. Jeg tok ut 1000 Kyat (1 USD) opp av lommeboken, men han holdt 5 fingre i været så da var det bare å hente opp 5000. Etterpå forsøkte han å selge meg noen vaser og jeg måtte tegnforklare at jeg ikke kunne få de med meg bakpå sykkelen. Jeg sa det til Eric etterpå og han var overbevist om at jeg hadde tabbet meg ut og at disse vasene sikkert var fra ett eller annet dynasti og kunne selges på eBay for en formue. Så neste gang han kjørte forbi skulle han innom og kjøpe, så selge og så sende meg et postkort fra en stillehavsøy med kun to ord: Thank you!

Besøk av storfolk for lenge lenge siden. Det var visst stort selv i dag.

Uansett så fikk vi ikke sett hovedklosteret annet enn over et gjerde og vi måtte halvannen mil tilbake igjen før vi fortsatte til Bagan der vi sjekket inn på Bagan River View hotell som var det beste hotellet på hele turen gjennom Myanmar. River i navnet var den samme elven som i Magway, nemlig Ayeyarwaddy River. Eller Ayyerwaddy. Eller Irrawaddy. Hotellet er i Old Bagan som er som navnet sier, den eldste delen av Bagan. 1000 år gamle pagoder er inne på hotellområdet og jeg likte arkitekturen på hotellet som faktisk prøvde å gli inn i landskapet og omgivelsene. Og vi skulle være her 2 netter. Dagen etter var fridag til å kjøre rundt på egenhånd og se på byens severdigeheter som består av pagoder og templer. I enorme mengder.