Translate

Sunday 2 February 2014

Bagan

Morgen i Bagan. Byen som var hovedstad i det gamle Kingdom of Pagan fra år 1044 til 1287. I løpet av disse årene ble det bygget langt over 10.000 pagoder, templer og klostre der. Området ligger midt i et jordskjelvfelt og bare mellom 1904 og 1975 ble det registrert over 400 jordskjelv i byen og det siste i 1975 målte hele 8 på skalaen. På tross av dette står det fremdeles 2229 pagoder og templer igjen og Bagan er uten sammenlikning den største turistattraksjonen i landet. Stedet er sammenliknet med og av mange likestilt med Angkor Wat i Kambodsja.
Jeg er en veldig dårlig turist. Jeg liker ikke sånne turist-ting og sightseeing er greit kun i veldig små doser. Så jeg tok meg en lang frokost og var turist på hotellet. Studerte båtlivet på elven og sjekket ruinene av en pagode og helheten av en annen (Shin Pin Thet Taw Shae) som begge står inne på hotellets område og som kan sees fra frokostsalen som ikke er noe sal, men under åpen himmel.


Ruiner av en pagode fotografert fra frokostbordet.

 
Shin Pin Thet Taw Shae pagoden. Fremdeles innenfor hotellets område

Buddha-statuen i pagoden over. Jeg synes de lampene som står på hver side bare er sååå gøy du!


Etter diverse kaffekopper og røyk fikk jeg litt dårlig samvittighet over at jeg bare satt i ro i en av de hotteste turistplassene på jord så jeg fant ut at jeg skulle ta meg en tur på motorsykkelen og se meg litt om.

Jeg salet opp og kjørte 50 meter til første severdighet, nemlig Gaw Daw Palin Phaya tempelet som ble ferdigstilt i 1227 etter flere års bygging. Dette er det nest største tempelet i Bagan.

Gaw Daw Palin Phaya-tempelet fotografert fra porten til hotellet mitt.  

En av fire Buddha-statuer i dette tempelet.

Så kjørte jeg 100 meter til neste severdighet som var Bupaya pagoden.

Bupaya-pagoden

Det var utrolig varmt; gjennomsnittstemperaturen om dagen er aldri under 30 grader i Bagan; året rundt. Jeg kjørte ut på hovedveien og raste av gårde et stykke før jeg svingte inn til noe som så ut som det var et viktig tempel siden det var masse turister der og dette het Htilominio tempelet. Da jeg gikk inn mot tempelet fikk jeg noen bilder fra bibelen i hodet fra den gang Jesus kastet ut alle tiggerne og kjøpmennene fra forgården til tempelet i Jerusalem. Det har de ikke gjort i Bagan. Det vrimler av begge deler rundt alle de store attraksjonene. Alle vil selge deg noe eller vise deg noe mot at du betaler. Da jeg endelig var kommet innenfor en av de 4 inngangene i tempelet så ble jeg stoppet av en kar som spurte om jeg hadde billett. Billett til hva da? spurte jeg. Arkeologiske steder, sa han og viste meg en billett som kostet 15 US dollar. Jeg vil ikke ha en sånn uten at jeg vet hva den dekker, sier jeg og snur meg for å gå ut igjen. Da løper han etter meg og sier at jeg må kjøpe billett siden jeg først er kommet inn og jeg snur meg irritert og forteller ham at da burde han ha stått utenfor og selge før jeg kom inn sånn at jeg hadde et valg. Han insisterte på at jeg må kjøpe og han vil vite navnet mitt og hvilket hotell jeg bor på. Han gir seg ikke før jeg setter meg på sykkelen og kjører bort. Av en eller annen grunn var det ikke billettsalg de andre stedene jeg besøkte.
 
Htilominio-tempelet

Jeg prøvde meg på et par andre små steder, men pågåenheten fra selgere var litt for påtrengende. Jeg kjørte til en landsby i enden av byen og satte meg på en kafé (et skur) og bestilte og fikk (!!!) svart kaffe. Overveldet av denne lykken tok jeg etterpå av fra asfalten og kjørte inn på en av de mange stiene som går på kryss og tvers og kjørte på måfå over løs sand og hadde mer enn nok med å holde balansen på sykkelen.

Etter å ha passert utallige små og store pagoder kom jeg til et stort tempel. Siden det var litt utenfor asfaltruten så tok jeg sjansen på å stoppe og gå inn i Sulamani tempelet som er bygget i 1183. Det ble svært ødelagt i jordskjelvet i 1975 og var ferdig restaurert og gjenreist i 1994.

Sualamani-tempelet

Jammen var der ikke fire Buddha-statuer der inne også ... Her er en.
 
Nye 5-10 minutter senere og etter enda flere pagoder kom jeg til Dhammayangyi tempelet. Dette er det største tempelet i Bagan og ble bygget av kong Narathy i perioden 1167 til 1170.
Dhammayanghyi-tempelet


Jeg ble med en gang overfalt av selgere som skulle selge bøker (ukjent innhold), postkort (ukjent motiv) eller "sandpaintings" som faktisk er litt kul, men som jeg ikke visste hvor jeg skulle gjøre av når jeg kom hjem. Dessuten så hater jeg sånne pruteforhandlinger. Hun ene postkortselgeren fulgte etter meg mens hun prøvde å selge postkort og fortelle om tempelet samtidig. Jeg fikk en guidet tur av henne der jeg gikk rundt. Hun var i 20-årene, snakket utmerket engelsk og hadde et utseende som stadig trakk blikket mitt bort fra det jeg egentlig skulle se på av historiske severdigheter. Dessuten hadde hun nyvasket langt hår som hadde en hypnotisk eple-/blomsterduft. Jeg kunne ha latt meg guide inn i evigheten ...

Alle disse templene og de store pagodene har fire innganger. Inne i hver inngang står eller sitter en Buddha og ser ut. Det har visst vært fire Buddhaer opp gjennom historien (skjønner det ikke helt og det er mulig jeg har forstått det feil) og nå sitter de og passer på alle de fire himmelretningene; nord, syd, øst og vest. Så er det en vinklet korridor mellom alle inngangene så man kan gå i en firkant og se dem alle. I de største templene er det gjerne to eller flere slike korridorer innenfor hverandre med tverrganger i mellom. Det hadde vært sånn i dette tempelet også, men alle tverrgangene var murt igjen så det var kun den ytterste som var tilgjengelig. Hva som er innenfor de gjenmurte åpningene er ukjent, men ryktene skal ha det til at det er levninger av fiendene til kongen. Og fiender hadde han visst over alt. Det sies at han bygget tempelet som bot for at han hadde myrdet sin egen far og sin eldre bror for å komme til makten. Så hadde han tatt livet av det meste av resten av familien og senere sin egen kone. Han angret visst alltid for han bygget nye Buddha-statuer for å hedre disse eller gjøre bot og en dobbelstatue skal visst være for sin far og eldste bror. Da han myrdet sin egen kone så laget han en liggende Buddha på baksiden av denne dobbeltstatuen for henne.
 
Dobbel Buddha-statue. Sånt må lages hvis man dreper sin far og bror.

Hvis du dreper din kone så må du lage en sånn en.

Alle som han anså som en trussel mot sin makt fikk han hogget hendene av slik at de ikke kunne drepe ham. To spesiallagde steiner for amputering av armer står inne i tempelet. Til slutt ble han allikevel drept, men av hvem er ikke helt sikkert. Uansett så ble byggingen av tempelet stoppet da han døde og det ble dermed aldri ferdigstilt. Så det som kan se ut som om at pagoden på toppen av tempelet har rast ned er i virkeligheten at den aldri ble bygget.
I de høye korridorene mellom inngangene lever det i dag mange flaggermus og jeg fikk vite at den stramme lukten der som nesten overdøvet eple-/blomsterduften, kom fra disse. i de fleste store templene oppdaget jeg mengder av de samme dyrene hengende opp/ned i skyggen under takhvelvingen.
 
Praktisk stein til å hogge av armer. Armen legges i den ene rennen og sverdet hogges ned i den andre.

Korridorene som går i en firkant. Oppe i de høye hvelvingene koser
flaggermusen seg. Nede på veggen til venstre sees en tverrgang som
fører ut av tempelet. Rett over på motsatt vegg kan man ane
konturene av en tverrgang som er murt igjen og som skulle
ha ført inn i resten av tempelet. Alle disse er murt igjen.

Jeg kjøpte ikke postkort, men jeg ga henne noen dollar for omvisningen og med tungt hjerte satte jeg meg på sykkelen og dro videre. Hadde alle guider sett sånn ut så hadde jeg kanskje blitt en fullblods turist i en evigvarende strøm av sightseeingturer.

Utallige pagoder og 10 minutter senere senere kom jeg til et nytt tempel; Ananda. Dette er et av de mest kjente templene i Bagan og ble bygget i år 1105 av kong Kyanzittha som regjerte i Pagan i perioden 1084 til 1113.

Ananda-tempelet. Det er så stort og med så lange inngangspartier at det ikke var mulig å ta et oversiktsbilde av det hele.

Arkitektonisk er det en blanding av lokal (Mon State) byggeskikk og indisk byggeskikk fra områdene i Bengal og Orissa. Under det store jordskjelvet i 1975 ble tempelet svært ødelagt, men det er siden blitt restaurert tilbake til sitt opprinnelige utseende.

Restaureringen foregår ennå på utsiden. På et stilas av bambus sitter de vaglet mens de jobber med sin lille del.

Legenden skal ha det til at følgende skjedde:
8 munker kom til kongen og fortalte om et tempel hvor de hadde meditert i Himalaya; Nandamula Cave tempelet. Deres beskrivelse av dette tempelet fikk kongen til å ønske seg noe liknende og han fikk munkene til å bygge et tempel for seg midt på sletten som skulle gi kjølige forhold inne i tempelet. Som takk for hjelpen sørget kongen for at alle de 8 munkene ble drept etterpå sånn at ingen skulle kunne bygge noe liknende andre steder. Den tids konger hadde nok et litt annet syn på verdien av et liv enn det vi har i dag i vår del av verden – men det er ikke helt ulikt det synet på liv som dagens militærjunta har utvist de siste 30-40 år i det samme landet.
De fire Buddha-statuene er stående Buddhaer som selvfølgelig vender mot nord, sør, øst og vest. Statuene er nærmere 10 meter høye og forgylt.





Det er to parallelle korridorer som går rundt tempelet med tverrganger mellom. De store statuene står i den innerste firkanten. I veggene i korridorene er det utallige nisjer på begge sider fra gulv til tak som alle inneholder en Buddha-statue og bare i dette tempelet må det være mer enn 500 statuer i alle størrelser.
 
Hver eneste vegg er dekket med nisjer og i hver nisje er det en Buddha-statue. Hvis du ser godt
etter så kan du se flaggermusene oppe i taket som svarte flekker.   

Tverrganger som går på tvers av korridorene hele veien rundt.

En ting som slår meg der jeg går rundt fra tempel til tempel, og det er alle disse pengeboksene som står over alt. Bare i dette tempelet er det 30-40 store glassbokser hvor man kan se hvor mye penger som er der, samt utallige andre mindre bokser. Det er klart at alle de fattige innbyggerne betaler store deler av sine små inntekter til templene for å redde sin egen sjel. Det virker litt bisart å se den enorme mengden penger som står til utstilling i et land hvor innbyggerne er så fattige. Erics teori om dette virker ikke helt bortreist - hele religionen og dets innebygde offerkrav i form av pengegaver er en nøye kalkulert strategi fra gammelt av som skal sikre at templene og de religiøse lederne forblir rike og med makten på bekostning av innbyggerne rundt. Når det står at du skal gi nesten alt det du ikke trenger til tempelet så forhindrer lederne at andre blir rike og kan ta opp kampen om makten med dem. Pakker du det hele inn i en religion så folk blir skremt fra å ikke betale og så har du sikret deg evig makt.

Utvalg av pengeinnsamlingsbokser. Det stod 8-10 sånne foran hver stor statue i noen templer.

Etter å ha ruslet rundt der inne en halvtimes tid var jeg lei og overtemplifisert. Det er lett å bli både overbuddhifisert, overtemplifisert og ikke minst overpagodifisert i dette landet og det gjelder særlig Bagan. Det er grenser hvor mange Buddha-statuer og pagoder det er interessant å se på og det gjelder sikkert dere som leser dette også. Og som sagt, når det gjelder sånt så er jeg en svært dårlig turist. Ikke alle guider ser ut som hun fra det forrige tempelet heller.
Jeg ruslet utenfor og ante ikke hvilken av de fire inngangene jeg hadde kommet inn så jeg prøvde å orientere meg om hvor jeg var og hvor jeg hadde parkert sykkelen, men jeg fant det umulig og begynte å gå rundt og sjekke alle inngangene. Det var selvfølgelig den siste. Jeg hadde tatt av meg solbrillene inne og hengt dem løst i en stropp på kamerabagen, men da jeg skulle ta dem på så var de borte vekk. Jeg hadde ikke en idé om hvor de kunne være så det var bare å gå inn igjen og lete. Jeg hadde kjøpt dem like før jeg dro på ferie og siden det var styrkeglass i dem så hadde de kostet 4-5 ganger mer enn det et par vanlige Ray-Ban solbriller ville ha kostet. Men siden de så ut som et par helt vanlige Ray-Ban solbriller så tenkte jeg fort at det med at det er styrke i glassene ikke nødvendigvis oppdages av en som finner dem og at finneren dermed får lyst på dem og bare putter de i lommen.
Etter å ha travet langs alle korridorene minst to ganger til så ga jeg opp og var på vei til å svinge ut av tempelet og på nytt starte jakten på riktig inngang. I det jeg runder hjørnet i korridoren så ser jeg ned på en kar som sitter ved en av de mange lave bordene langs veggen der statuene står og han ser opp på meg og løfter et par solbriller opp mot meg og spør: Is this yours sir? Jeg kunne ha gitt ham en klem, men jeg nøyde meg med  5000 Kyat og et stort smil.
Siden jeg hadde nådd grensen av min kapasitet når det gjelder buddhistiske oldtidsminner så kjørte jeg tilbake til hotellet og svømmebassenget. Men først en bedre sen lunsj med utsikt over elven akkompagnert av et par Myanmar fatøl. Livet kan være en fantastisk tilstand å være i, sittende på en stol i solen, øynene hvilende på en langsom elv og med en duggfrisk gyllen væske i umiddelbar nærhet.
Etterpå satt jeg inne hos Eric et par timer og mens vi diskuterte livets fortreffeligheter så nevnte jeg for ham den irriterende selgeren som skulle ha 15 dollar, for hva? Han så litt brydd ut og kunne fortelle meg at det kostet 15 dollar for i det hele tatt å kunne besøke Bagan. Det inne i tempelet var kun en kontrollpost. Og når kontrolløren sa at jeg allerede hadde kommet inn og dermed måtte betale så mente han ikke inn i tempelet, men inn i byen! Normalt så må man betale på vei inn til byen eller turoperatøren betaler for deg og hele resten av flyet eller bussen før du kommer så langt, men siden vi hadde kommet en bakvei fra sør så hadde vi ikke møtt på noen billettposter dagen før da vi kom. Jeg fikk en billett av Eric da vi gikk ombord i båten med syklene på vei til Inle Lake. Jeg fikk beskjed om å ta vare på den i tilfelle kontroll og jeg trodde at det var en båtbillett. Det var det ikke – det var en billett til området Inle Lake som alle turister som skal besøke stedet må kjøpe. Samme som i Bagan. Han hadde bare glemt å fortelle det til meg. Da forstod jeg hvorfor han kontrolløren ville følge meg til hotellet for å få penger. Jaja, ikke noe å gjøre med det nå ...
I morgen er siste etappe. Først tidlig opp til ballongtur over Bagan og deretter utsjekk og så strake veien tilbake til der vi startet, nemlig Mandalay.

No comments:

Post a Comment

Skriv gjerne en kommentar, ris eller ros, begge deler er like ønsket ;)
Please write a comment if you like the post or not. All feedback are welcome.