Translate

Friday 10 January 2014

Patong, del 1

Pa Tong, en tidligere fiskerlandsby som tilfeldigvis lå innenfor en av de beste strendene i Thailand; en 3,5 km ubrutt sandflate, bredere enn en fotballbane og med et krystallklart vann som selv midt på vinteren holder rundt 30 grader. Første gang jeg var her i desember 1989 var den så smått begynt utviklingen mot en turistdestinasjon av de store.
Vi hadde reist på chartertur til Malaysia og fant raskt ut at de muslimske reglene ikke var forenelig med norsk ungdom i 20-årene på tur. Et land hvor en måtte skjule ølet når man gikk ut av butikkene og alle barer var innendørs og den siste restauranten stengte serveringen kl. 10 om kvelden. 
Noe måtte gjøres og etter 2 dager kjøpte vi billetter t/r Phuket som var den nærmeste destinasjon i Thailand fra Malaysia og dermed de billigste flybillettene. Jeg hadde forelsket meg i Thailand noen år tidligere da jeg hadde reist på impuls til Pattaya for et par uker. Menneskene, klimaet, det bedagelige livet og igjen – menneskene. En stor plakat over hele den ene veggen møtte meg den gang på den gamle flyplassen Don Mueang i Bangkok og på den stod det: "Welcome to the land of thousand smiles; take one with you home". Og jeg oppdaget at det var sant.

Vi ankom Patong i mørket sent om kvelden uten hotellreservasjon og ble av sjåføren kjørt til et overnattingssted som vi ikke ante hvor var før vi våknet dagen etter. Det var noen hytter helt i nordenden oppe i en skråning, og rommene bestod stort sett av en seng og en vifte i taket. Da vi kom ut om morgenen og så hyttene spredt rundt en gressplen og med et vanntårn i den ene enden kneisende på et bambusstativ så følte jeg meg med ett hensatt til en gammel krigsfilm fra Vietnam. Det eneste som manglet var piggtrådgjerdet rundt området og en skyteglad Chuck Norris som kom rennende for å befri oss. For 5-6 år siden bodde jeg på det samme stedet med min sønn, men denne gangen var det på et av de bedre hotellene i Patong med altan med utsikt, aircontition, tre svømmebasseng og en gigantisk frokostbuffé da vi stod opp. Men fremdeles ingen Chuck Norris.
Vi fant ut at vi ikke kunne bo en uke i de hyttene og vi dro på leting etter noe bedre. Da vi kom inn til sentrum rundt midt på stranden så fant vi det vi så etter: Nordic Bungalows. Fremdeles hytter i en firkant, men denne gangen med aircondition, en liten terrasse og frokost servert under et lite halvtak når vi stod opp om morgenen. Adressen for etablissementet var Soi Bang La. I dag er denne gaten kjent som Bangla Road og er berømt/beryktet for sitt natteliv. Nordic Bungalows sluttet å eksistere for mange år siden og svære barområder har inntatt frokostsalen. Da jeg på midten av 90-tallet besøkte gaten så var barområdene relativt primitive og hver bar var formet som en firkant eller en oval hvor de som jobbet satt på innsiden og de som drakk satt på utsiden. Det som forundret mest var at det var omtrent like mange jenter inne i hver bar som det var sitteplasser utenfor. Rent bedriftsøkonomisk så fortonet dette seg for et norsk øye som svært tåpelig, men årsaken er vel åpenbar. Hver eneste en av disse jentene var mulig å ta med seg «hjem» på hotellet. Og siden man da fjernet en ansatt i baren så måtte selvfølgelig baren godtgjøres med et passe beløp for dette tapet. Bedriften gikk sannsynligvis strålende. Etter hvert som jeg igjen og igjen har besøkt samme stedet så har barene blitt mer og mer strømlinjeformet, glorete og høylytte. Hele området er åpent med 15-20 barer og alle spiller sin musikk med tung bass. Jentene ble mer og mer dansere og underholdere og rundt århundreskiftet så var påkledningen også minimal på de som danset og helt innerst var den nesten ikke-eksisterende. I dag har de «renset» litt i systemet og alle som danser er tekkelig påkledd. Det er da en familiedestinasjon! Problemet er flyttet opp en etasje. På gaten blir man invitert opp til «pingpong show». Og andre show. 200 Bath and one free drink! Og i følge artikler på nett så er det blitt råere, mer fornedrende. Jeg vil ikke opp og sjekke – jeg godtar det de som har vært der skriver. De har «skjult» problemene opp en etasje og bruker sterkere og sterkere virkemidler for å tiltrekke seg kunder.


Nederst i gaten nærmest stranden er det litt roligere. Der finner man fremdeles noen ensomme barer ut mot gaten hvor man kan sitte ned og se på folkene som yrer forbi. Eller snu seg 180 grader og se en fotballkamp på en TV over baren. Det er utrolig mange rare mennesker som ferdes sånne steder. Jeg så en som hadde barbert seg på hodet, men som hadde påmontert en tykk, blond Heidi-flette midt bak med rød sløyfe og det hele.
Om kvelden har mennene på seg skjorte eller t-skjorte og løs og ledig kortbukse. Hvis du ikke bygger muskler da. Da pumper du deg opp, tar på en kort, stram shorts og går ut. Av og til i flokk og av og til alene. Og med alvorlig mine går du nedover gaten og viser muskler og tatoveringer på den bare overkroppen. Og så har de bøyd nakke. Ikke en sånn høflig knekk som thaiene har, men 45 grader så de kan se ned og beundre sin egen overkropp når de går. Jeg holdt øye med en som gikk sånn og som hadde retning rett mot en stolpe, men dessverre så han opp et par sekunder før det smalt så han skiftet kurs. Kanskje det var like bra ellers hadde jeg sannsynligvis falt av barkrakken og slått meg.

De er sannsynlivis Aussies (australiere) som det av en eller annen grunn vrimler av her nede. Jeg spurte Eric som arrangerer motorsykkelturen som jeg skal skal være med på de neste ukene i Burma, om hvorfor folk i Australia betaler en haug med penger for å reiser fra 25-30 graders varme, strender, party etc. til 25-30 graders varme, strender, party etc. Og han svarte:
- Steroids
- Cheap booze and smokes (beer is about $10us per pint, cigg's, $20us per pack)
- Lots of young girls to make them feel sexxxy
- And lots of other Aussies they can get into fights with after midnight (also, see Steroids)


Og her er jenter - massevis av thai-jenter som vifter med plakater om show og happy hour og gud vet hva. Langt i fra alle jentene er jenter heller. Det bare ser sånn ut.


Bangla Road i dagslys. Om natten stenges den for trafikk og blir omgjort til en gågate.

Et gammelt fremkomstmiddel i tidligere Asia var rickshaw. En mann løp foran og trakk en vogn hvor man kunne sitte et par stykker oppi. Gamle dagers asiatiske taxi. Så kom bensinmotoren og man koblet en moped foran i stedet for en løpende mann. Mopeden laget tok-tok lyder og dermed ble den kalt for tuk-tuk. Alt på slutten av 80-tallet var disse erstattet av små lastebiler eller pickup’er med overbygg og seterader på hver side, men av en eller annen grunn ble de fremdeles kalt tuk-tuk selv om lyden nå kom fra en firtakters motor. De kjørte i ring rundt byen og du stoppet en, fortalte hvor du skulle og betalte. Baki satt det som oftest andre som skulle andre steder og så banket man i vinduet når man ville av. Praktisk, enkelt og billig. Man kom langt for et par kroner. Utover i det nye århundre ble de mindre og mindre og de ble mer taxi enn buss. Og de ble flere og flere og dyrere og dyrere. I 2005 var det så mange at de stod støtfanger mot støtfanger så godt som hele veien fra nord til syd. Og en svipptur på 5 minutter kostet plutselig 50 kroner. De var blitt en ren turistfelle og hele sjarmen var borte. I tillegg var de begynt å style dem. Fra de enkle røde ble de nå metallik-lakkert i lilla, gult eller grønt, påmontert blå, røde og grønne lys under og inni og med lysende høytaleranlegg som pumpet ut de samme basstunge rytmene som i de åpne barene. I dag er plutselig minst 75% av dem borte, de fant vel ut at det ble for mange så de ville regulere det. Hva det nå koster vet jeg ikke for jeg bor så nær sentrum at jeg går fra sted til sted. De stylete er derimot fremdeles like usmakelig stygge. Selv på Osterøy eller på Dale ville de ha vært over the top.

Fremdeles er det mange igjen av den typen som regjerte markedet for 10-15 år siden.

Hvem vil sitte nærmest høytalerne?
Da vi 1989 besøkte stranden så var det den vi forelsket oss i. Flere kilometer med fantastisk kritthvit strand og med en sand jeg aldri før eller etter har opplevd. Ikke den fine flygesanden man ofte finner i Middelhavet, men en litt grovere sand som ikke flyr og trenger inn i badebukser og ører, oppi mat og drikke eller alle andre steder man ikke ønsker at det skal være sand. Samtidig var den ikke så grov at det var ubehagelig å gå på den. Den var akkurat perfekt! På stranden kunne man leie en solseng med parasoll og et lite plastbord til ting og tang og en øl i isopor så den skulle holde seg kald lenge. De som styrte den delen av stranden hvor du valgte å slå deg ned tok seg så av det du trengte. Her fikk du den maten og den drikken du ville ha og hvis du ville kjøre vannscooter eller stå på vannski så ga du bare beskjed.
Det var den gang jeg var ute og kjørte vannscooter. Jeg raste bortover vannflaten 4-500 meter fra stranden da havet rundt meg plutselig løftet seg en halv meter, ble værende der noen sekunder, før det sank ned igjen. En stim av små flyvefisk, mange mange tusen og over hundre meter i omkrets rundt meg, løftet seg opp over vannet i nøyaktig samme tidels sekund, tett i tett som et sammenhengende teppe der de fløy parallelt med meg og min vannscooter. Jeg stoppet opp og ble bare sittende helt stille i lang tid mens jeg tolket og fordøyde et av naturens undere og jeg får fremdeles gåsehud når jeg den dag i dag tenker tilbake på det. Jeg har aldri sett en flyvefisk i aksjon senere i livet.


25 år senere raser vannscooterne fremdeles bortover vannet. Om noen ser flyvefisk nå vet jeg ikke.
Jeg tror aktiviteten av båter og skip er for stor i dag.


Alle verdisaker ble nøye overvåket når du var borte og du kunne legge lommeboken åpent på bordet og vite at den var der når du kom tilbake. De satte sin ære i å passe på deg når du var hos dem. På «vår» plass på stranden hadde de en liten gutt som var på juleferie fra skolen og som hjalp til. Han het Noi. Noi visste hva vi skulle ha og kom løpende med riktig ølsort når vi strakk en eller flere fingre i været for å indikere hvor mange vi skulle ha. Vi leiet noen svære ringer fra traktordekk som vi brukte som baderinger. Vi satte oss oppi disse med rumpen i vannet i midten og armene over kanten på den ene siden og knærne over kanten på den andre siden. De var svarte så vi måtte snu dem med jevne mellomrom for de ble så varm på overflaten. Så padlet vi 50-60 meter ut fra stranden og hang oss fast i en flyteboie og solte oss. Vi ble fryktelig solbrente. Og når vi lå og duppet der ute så ropte vi bare: Noi!, holdt noen fingre opp i luften og så svømte han ut til oss med de ølflaskene vi trengte.
Hvis vi ville spille fotball så gjorde vi det. Svensker, tyskere eller amerikanere. Eller thaier. En ball, to utvalgte ting som mål og så var kampen i gang. Ingen ble forstyrret for det var plenty av plass. Fra solsengene til sjøen var det sikkert 50 meter med uberørt sand. Og vannet var krystallklart. Alltid. Man kunne vasse 30-40 meter utover på den svakt skrånende sandbunnen til vannet rakk en nesten til halsen og hvis man kikket ned så kunne man fremdeles se om man hadde husket å klippe neglene på tærene eller ikke.
Det var kun den midterste delen av stranden som var regulert, både i nord og i syd var det kun sand og lite annet.
I dag står solsengene helt nede ved vannet ved flo sjø. Og bak dem  står en ny rad. Og bak dem står en ny rad osv. Fra nord til sør. Fremdeles er det med parasoll og et lite plastbord. Fremdeles får du alt du vil ha av mat og drikke og andre ting du trenger samt utallige ting du ikke trenger. Du kan kjøpe frukt og is, kjoler og treelefanter, tempura og vårruller, bestille utflukter og avtale tatovering, hjelpe fattige Thai-barn med skolegangen og få full kroppsmassasje, uten å røre deg en meter. Du kan fly i fallskjerm etter en båt, leie vannscooter, dra på utflukt med longtail-båt eller kjøre tube hvis du vil flytte deg noen meter. Det nye er disse jetskoene du tar på deg og flyr over vannet koblet til en vannscooter.

Solsenger tett i tett.


Det du ikke kan gjøre lenger er å spille fotball. Jeg er også svært forsiktig med å gå fra verdisaker fordi det ikke lenger er mulig for dem som styrer stedet å ha oversikt – det er rett og slett for mange folk. I 1989 satte du deg ned på en solseng om formiddagen og betalte alt du hadde forbrukt når du gikk hjem om ettermiddagen. I 2014 må du betale for det du til enhver tid kjøper, der og da. Og hvis du nå vasser 30-40 meter utover på den svakt skrånende sandbunnen til vannet rekker deg nesten til halsen og kikker ned så kan du ikke lenger se tærene dine. Du har problemer med å se hvilken farge badebuksen din har eller hvis du er dement, om du i det hele tatt har husket å ta badebuksen på deg. Årsaken er alger. Og alger trenger næringssalter for å vokse og der er vi ved et problem. Patong har vokst fortere enn rensing av utslipp fra alle de nye hotellene har kunnet holde tritt og dermed forurenses sjøen utenfor. Ikke alle dager er det like ille, det kommer an på vindretningen, men den siste uken har vært mye.
I tillegg er ikke sanden perfekt lenger. Tsunamien tok med seg store deler av sanden og fordelte den oppover i byen for deretter å forsyne seg med resten på vei ut og dumpe den på dypt vann. Så ny sand måtte fylles på. Den nye sanden er som i store deler av resten av verden, altfor fin. Den fester seg på huden, du har sand i badebuksen, i ørene, i maten og i håret når du går hjem om ettermiddagen.
To be continued ...

No comments:

Post a Comment

Skriv gjerne en kommentar, ris eller ros, begge deler er like ønsket ;)
Please write a comment if you like the post or not. All feedback are welcome.