Helt vilt!!

What a thrill!! Jeg smilte fra øre til øre da jeg kom tilbake fra safari. For en opplevelse!
Det startet rolig. Lange kilometer med lite dyr. Solen varmet og det var rundt fine 25 grader i luften. Etter en stund begynte jeg å angre på de to flaskene med lokalt brygg og div. kopper kaffe som jeg hadde drukket etter lunsjen. Det er ikke lov å gå ut av bilen og langt ute i bushen er full blære ikke tilrådelig. Vi fotograferte giraffer og sebraer og så fikk vi plutselig øye på en flokk på 4 elefanter. De var et par hundre meter fra veien, men det viste seg å ikke være et problem. I motsetning til private biler som må holde seg til veiene så kan de lokale safaribilene gi beng i sånne smålige hensyn og Dixon vrenge ut i bushen med 4 hjulsdriften innkoblet. "I will put you in the right position", sa han og rundet noen trær og flatet en busk. Så, da vi var midt i blandt dem, slo han av motoren og vi hadde elefanter 20 meter fra oss på begge sider av bilen.

2 giraffer av en flokk på 5

En av 3 sebraer. Denne har mistet tuppen av halen og Dixon mente at det
sannsynligvis var et kattedyr som hadde tatt den.

Elefant

 

Elefant i solnedgang

 

I krabbegear flatet vi noen nye busker og humpet over noen røtter før vi var tilbake på veien. Veien er forøvrig en blanding av grus/sand, to spor i villnisset eller vegetasjonsløs gjørme etter regnet i går. Solen var på vei ned og livet var rolig og avslappet. Plutselig får Dixon en melding på radioen og så spør han oss om vi er interessert i å se det svarte neshornet. De neshornene som det finnes flest av er det hvite. Disse er større og finnes stort sett over alt i nasjonalparken. Det svarte neshornet er sjeldent. Svært sjeldent. Det er faktisk så sjeldent at det regenes for nesten totalt utryddet og det finnes bare et par eksemplarer igjen i hele den sørlige delen av parken. De er dessuten normalt svært sky og vanskelig å få øye på og de er regnet for å være mye mer aggressive enn det hvite. Han ville ha en bekrefteles fra oss for det var et godt stykke unna der vi var og han sa at han måtte kjøre fort for å nå det før det ble helt mørkt. Vi måtte derfor godta at alle andre spennende ting vi oppdaget på veien bare måtte kjøres forbi. Vi var alle enige: Kjør!
Og han kjørte. Jeg hadde aldri kunnet forestille meg at det gikk an å kjøre så fort på det underlaget og jeg visste ikke at de svære bilene kunne gå noe i nærheten av så fort. Du snakker om skrekkblandet fryd i det som fortonte seg som en 20 minutters vannvittig berg og dalbanetur. De eneste gangene han hogg bremsene inn var når vi måtte passere dype dammer i bunnen av kløfter. Det var ikke alltid han rakk det og da måtte vi beskytte det vi hadde fra sølespruten som stod over bilen. Han stod deretter og kjørte videre samtidig som han tørket av frontruten med en klut så han kunne se. I mellomtiden gikk solen ned og skumringen begynte å sige inn over oss. Plutselig vrengte han bilen ut i skauen og humpet over villmarken til han bråbremset og slo av motoren i en og samme bevegelse. Og rett foran oss stod det! Det svarte neshornet. Det stirret sløvt på oss en stund før det fortsatte og spise. Vi fikk grei beskjed: "Take pictures! This is probably the only time in your life you will ever see a black rhino if you don’t go to a zoo." Jeg strevde med kameraet. Lyset begynte å bli så dårlig at jeg måtte presse lysfølsomheten ganske mye for at ikke bildene skulle bli uskarpe pga bevegelse. Etter noen minutter kom det en ny beskjed på radioen og nå så jeg at Dixon virkelig begynte å bli stresset. "Please hurry up and take pictures. I have had people coming here for a whole week every year for more than ten years and they have never seen a black rhino. This animal is so rare that it for us is the most valuable of them all. But there is a leopard just a few minute away that has caught an impala and it is eating it only 5 meters from the road".

Dette viser omtrent hvor nær dyret vi var.

Black Rhino 1

Black Rhino 2

Og vi kjørte videre. Jeg holdt meg fast så godt jeg kunne samtidig som jeg prøvde å redde kameraet. Den bilen må på service etter den turen! En annen bil stod plutselig midt i veien og vi stoppet like ved siden av den. Og der, like bortenfor, kunne vi se bakparten av en  leoparden stikke opp av gresset. Vi kunne ikke se hva den holdt på med og impalaen som den spiste var skjult blandt gress og busker.

Opptatt med å spise kvelds.

Lyset var nå ekstremt dårlig og jeg presset kameraet til det ytterste for å få noen brukbare og tydelige bilder, men den nektet å vise seg – den var sulten og ville spise. Plutselig reiste den seg! Først så den bare andre veien, men så snudde den hodet og så rett på oss og vi var knappe 10 meter fra den. Jeg var helt satt ut. Vi hadde kjørt i over 2 timer uten noe særlig hadde skjedd og så 2 av The Big Five rett etter hverandre på under 10 minutter. Og hadde vi kommet 10 minutter senere så hadde vi ikke klart å ta et eneste bilde pga av lyset. For en fantastisk opplevelse! Det skal litt til før jeg blir satt ut, men da følte jeg meg helt skjelven. Der og da visste jeg at jeg hadde sett og opplevd noe som få andre mennesker får oppleve og at jeg hadde tatt blider av ett av verdens sjeldneste dyr i vill tilstand. Og 5 miutter etterpå hadde jeg fotografert en leopard mens den spiste av en nylig nedlagt impala. Det er sånne øyeblikk som ikke kan kjøpes for penger for det krever ren flaks i tillegg. Det var helt vilt! Og det er bokstavelig...

Katt etter solnedgang

Dixon satte lys på den for at vi skulle se den bedre så her er den i strålene fra billysene.

Vi var oppstemte så det holdt og natten hadde seget på. Bare en oransje rand i horisonten var igjen av dagen. Dixon kjørte ut av veien innimellom en flokk impalaer og vi fikk lov til å gå ut av bilen. Jeg hadde helt glemt at jeg egentlig var så trengt at jeg 20 minutter tidligere hadde lurt på om jeg i det hele tatt klarte å holde meg lenger. Nå var det bare å la det stå til bakom en busk og i mellomtiden pakket Dixon opp noen kjølebagger. Hvitvin, øl, tørket kjøtt (biltong) og frukt ble satt ut på panseret og vi sjenket i glassene og skålte. Dyrene snøftet og gryntet rundt oss, tussmørket ség innover oss og jeg følte på en pur lykkestemning. Life is great!

Hvitvin og biltong i tussmørket. Fikk bruk for hatten som jeg kjøpte i Australia.

Etterpå var det tilbake til hotellet og middag. Jeg ble invitert med rundt bordet til mine østerriske safarivenner og det ble mer hvitvin og øl. Jeg sitter nå på terassen igjen, halvveis nedi min andre GT. Tonic inneholder kinin som skal være bra mot malaria så her er det vel å regnet som medisinering. Medisin trenger ikke å være vond. 7 timer til ny wakeup call og siste safari, men det skal noe til å toppe dagens. Håper på løver for de har jeg ikke sett ennå. Østerrikerne så dem første dagen de var her for de kom dagen før meg.
Nå roper puten på meg. Over og ut for i dag...