New Zealand, dag 4 og 5

Jeg lurer på hvor lang tid det vil gå før jeg ikke setter meg i passasjersetet når jeg skal ut og kjøre her nede. Og selv etter at jeg har byttet plass så strekker jeg høyre armen over venstre skulder for hente sikkerhetsbeltet. I løse luften! Hver gang jeg skal svinge i et kryss eller skifte fil så setter jeg på vindusviskerne. Hver gang! Og når det begynner å regne så setter jeg på blinklyset...
Selve kjøringen går forbausende greit. Jeg har ennå ikke vært på feil side og det er bare når jeg skal starte at jeg må minne meg selv på at de kjører på feil side her. Allikevel holder jeg på å bli påkjørt nesten hver gang jeg er ute og går og skal krysse veien. Ekstra ille er det når jeg har tatt meg et par øl. Jeg ser til venstre – der er det ingen biler som kommer – og tar et skritt ut i veibanen før jeg ser mot høyre og nesten får et speil i magen fra en passerende bil. Hvor lang tid går det før man ikke gjør sånt? Må man bli påkjørt først?

Jeg har aldri sett så mye roadkill på noen veier før som her nede. Det er utallige døde dyr pr. km og de fleste er vel det kjære dyret «possum» som det tydeligvis vrimler av, men det stryker også med et betydelig antall pinnsvin og andre småkryp.

Veiene er helt strålende. 100 km er normal fartsgrense og veiene har en ekstremt mye høyere standard enn i Norge. Hver eneste meter er malt med midtstripe og sidestriper og det er aldri langt mellom forbikjøringsmuligheter. Landskapet likner i store deler Norge og det er ofte svingete vei og langt mellom befolkede strøk. Allikevel klarer de å holde veiene i tipp topp stand over hele fjøla. Og hvis jeg skal tippe så er sannsynligvis veiavgiftene en brøkdel av det de er i Norge. Bensinprisen er på behagelige under kr. 10,- pr. liter. Jeg har ikke sett en bomstasjon ennå.

Parkeringsplasser florerer det av. Det er minst 10-20 ganger flere parkeringsmuligheter alle steder her enn i Norge. Jeg har sett ett sted hvor det er parkometer og det var da jeg stoppet for å spise frokost i morges midt i sentrum av Rototua. Pris: kr. 4,70 pr. time.

Kjørte til Rotorua i går. Det er bare et par timer fra Taupo og jeg ramlet inn på den første severdigheten jeg kunne finne, nemlig «Te Puia». Dette er et av Maorienes hellige steder og det er bygget rundt et maoirisk kunst og håndtverksenter. Her læres Maoriene opp i gamle kunster som treskjæring av de store skulpturene (totempelene) som står over alt og andre tradisjonelle håndtverk. Stedet er også et geotermisk område, men ikke på langt nær så imponerende som Orakei Korako. De hadde en aktiv geysir her som var ganske imponerende, men den var rimelig puslete da jeg var nær den inntil jeg skulle gå og den hadde utbrudd da jeg var flere hundre meter unna. Stedet heter egentlig Te Whakarewarewatangaoteopetauaawahiao (en kasse godt øl eller en flaske god vin til den som klarer å uttale navnet riktig og så gjenta det etter å ha drukket premien) og betyr egentlig «The gathering place for the war parties of Wahiao». Det var tydeligvis her de samles for å slåss.

Geysir (Heitur Pottur)

Rotorua er også kalt «Sulphuric City» fordi det lukter svovel over byen hele tiden. Det spiller ingen rolle hvilken vei vinden kommer fra for det er så mange termiske utslipp her at det lukter uansett. 

Jeg var ute og spiste en bedre middag og deretter fant jeg meg en pub med godt øl hvor jeg slo meg ned med godt mot. Jeg hadde på meg en hettegenser fra «Moods of Norway» og en snåling på sykkel med julelys over hele rammen slo seg ned ved bordet mitt. Han hadde vært skibom i Sveits og hadde jobbet i Norge i 4 måneder. Han kom til Norge 16. mai 2005 og ble frelst på 17. mai. Deretter hadde hen jobbet på en gård i Vinstra, møtt Kjetil André Aamot, vært med et filmteam fra National Geography og fløyet helikopter over landet i flere timer og blitt venn med noen eiendomsbaroner i Norge med adresse Holmenkollåsen. Hvis han noen sinne skulle gifte seg så skulle han ha bryllupsreisen til Norge. Han var desperat etter å bytte min Moods of Norway med en Kiwi-genser og jeg sa halvveis ja og byttet mobilnummer med ham. Jeg prøvde å få kontakt med ham i morges, men han har ennå ikke svart. Nå er det for seint. Uansett så måtte den Kiwi-genseren ha vært top notch for å matche min. En bytter ikke en Moods of Norway med hva som helst!

Uansett så anbefalte han meg å dra nordover til halvøyen Coromandal som ligger øst for Auckland. Så da gjorde jeg det. Men først svingte jeg innom byen Matamata og hoppet på bussen som går til Hobbiton Movie Set. Det var her de filmet Ringenes Herre i 1999. Dengang var settet relativt lite og midlertidig. Husene var bygget opp av pappmasje og finerplater og var ikke ment til å vare utover filmingen. Allikevel ble det en turistattraksjon og da de bestemte seg for å lage Hobbiten så måtte de igjen oppsøke det gamle filmsettet. Denne gangen bygget de tingene for å vare i 50 år og det er nå over 40 Hobbithus i skråningene rundt filmsettet. De forskjellige husene har ulik skala alik at de kunne brukes til å simulere størrelsen på de forskjellige karakterene. De største husene med de største dørene er for Hobbitene, mens Gandalf ofte ble filmet foran en veldig liten dør for å simulere at han er mye større. Det finnes forskjellige andre størrelser også for dverger og annet. Eiketreet på toppen av Bilbo Baggins hus er falskt. Det er kutte ned et annet sted og alle greinene er nummerert og så limt og surret på plass oppå taket på huset. Alle bladene er limt på ett og ett og er grønt hele året.
Puben i filmene er også bygget opp som den er i filmen (alle innedørs scener i filmen er tatt opp i studio i Wellington) og det brygges et eget øl som serveres der. Åpningen av denne delen av Hobbiton skjedde i høst. Det ølet som konsumeres under filmopptakene inneholder 1% alkohol (kan selvfølgelig kjøpes i suvenirbutikken), men det som serveres i puben i dag inneholder deilige 5%. En utrolig bra opplevelse for en gammel Tolkien fanJ

Bilbo Baggins hus med det falske eiketreet på taket.

Div. hobbithus med Bilbo sitt på toppen. Han hadde det største huste med den beste utsikten.

Utsikt fra Bilbos hus. Til høyre for steinbroen er møllen og det store huset til venstre er vertshuset.

Festplassen med det store treet hvor Bilbo feiret sin 111 årsdag i
den første Ringenes Herre filmen

Det brygges og serveres eget Hobbitøl i vertshuset.

Hobbitøl og hobbit cupcake

Nordover mot Coromandal var landskapet en time Danmark for deretter å skifte til en time Sveits. Eller Vestlandet med Måbødalen. Jeg hadde blinket meg ut en by som het Waihi som på kartet så ut til å ligge ved havet, men som i virkeligheten ligger på en fjelltopp. Jeg måtte derfor fortsette til neste by som heter Whangamata hvor jeg sjekket inn på Palm Pacific Resort. Motellene koster rundt NZD 100 til 120 (kr. 470,- til 580,-) og dette kostet 120. Her er det 2 soverom med king size seng i det ene og queen size pluss ekstraseng i det andre, full stue med 2 og 3 seters sofa og fullt kjøkken med spisebord samt et stort bad. I stuen er det et 40" tv og DVD-spiller. Svømmebasseng og boblebad er det også på området. Jeg sitter på terrassen og skriver og drikker et glass lokal Pinot Noir etter middagen på en restaurant etterfulgt av noe lokalt brygg på en pub over gaten. På en pub like ved motellet spiller de nå «Buffalo Soldier» og «oi oi oi, oioioioi» runger over området. Klokken har nettopp passert 12 og øynene henger etter en lang dag og kanskje en øl eller et glass vin for mye. Livet er faktisk ikke så verst!J