Hotter than Hell

Det var en fin natt og været var deilig da jeg satte meg på sykkelen torsdag morgen. Kangaroo Valley er relativ liten så etter en halvtimes tid var jeg over dalen og begynte turen mot Blue Mountains. Litt trøbbel med navigeringen, men etter noen mindre feilavkjørnger kom jeg meg inn på rett vei. Det er flotte veier her, men de lider av samme sykdom som i Norge – det høyre og det venstre feltet på motorveien holder samme fart. Men de gangene det er tre felt i hver retning så går det bra for ingen ligger i «saktefeltet» så der er det bare å legge seg og kjøre forbi alle. Sikkert ikke lovlig, men veldig effektivt. Folk er rare...

Temperaturen steg kraftig i løpet av dagen og før jeg kom til Katoomba var den opp mot 37-38 grader og det begynte å bli ubehagelig varmt. Lite visste jeg om hva jeg hadde i vente...
Blue Mountains har fått navnet fordi det ofte ligger en dis over fjellene og farger disse i en blå tone, særlig om morgenen og kvelden. Katoomba hvor jeg skulle overnatte ligger 1017 meter over havet og er sentrum i distriktet. Det er også rundt her de beste utsiktspunktene er og det er lagt opp for turisme. Man ser ingenting fra selve byen, men jeg fikk beskjed om at det bare var en 10 minutters spasertur fra hotellet til nærmeste utsiktspunkt. Jeg spaserte ned en gate og plutselig så åpner det seg opp et utrolig landskap som du kanskje må til Grand Canyon for å oppleve maken. Mens den der er tørr og vegitasjonsfattig er dalene i Blue Mountains en tett tropeskog. Vakkert! 

Utsiktspunktet het Echo Point, men jeg hørte ikke noe ekko der, men utsikten var strålende. Det var mange andre turister og de fleste var visst fra Italia. Eller det hørtes i hvert fall slik ut. Mulig det bare var én familie. Italienerne bruker ufattelig mange ord for å si veldig lite og de bruker utestemme hele tiden. En far ropte på sønnen sin og kjeften gikk i ett sett; jeg tror han brukte 40-50 ord. Det jeg tror han sa var «Kom her!». Eller kanskje han bare brukte 4 ord og resten var ekko...
Etter en bedre middag og div. øl var det natt. Viktig å opprettholde væskebalansen.

Dagen i dag startet også strålende, men allered kl. 10 da jeg satte meg på sykkelen var temperaturen over 35 grader. Jeg startet med å kjøre rundt i Katoomba og sjekke de andre utsiktspunktene, bl.a. en kabelbane som gikk over en dal. Det var en annen kabelbane som gikk ned i dalen og så var det masse turstier å gå opp igjen. Jeg hadde tenkt å ta en «bushwalk», men i langbukser og joggesko og nå 38 varme så begrenset jeg meg til 5 minutters bushwalk om gangen og deretter skyggejakt. De mest kjente stedene er "Three Sisters" som er tre fjelltopper ved siden av hverandre og "Katoomba Cascades" eller "Katoomba Falls". Begge deler ble brukt i brosjyrer. Uansett; jeg skal aldri mer oppsøke noen steder som kaller seg Falls eller Cascades for jeg blir like skuffet hver gang. Igjen må jeg si at hvis dette kan være en turistattraksjon så har Norge et ufattelig potensiale. Jeg har større cascade i Skredderdalen bak huset mitt. Skal hjem og bygge kabelbane og sette opp en billettkiosk.

Kabelbane over en dal

Three Sisters. Man kan ane den blå disen i bakgrunnen

Kaskader med vann. Mulig den er større om vinteren, men alvorlig talt 

Etter noen timer med utsikt og kaffedrikking i skyggen var det på tide å ta neste etappe til Hawkesbury Valley. Veien fortsatte et stykke oppover fjellet før den svingte av og nedover igjen på den andre siden av dalen. Jeg kjørte nå bare i halvermet skjorte, hansker, hjelm, langbukse og sko uten sokker. Skjermen på sykkelen var helt nede for å gi mest mulig vind, men det hjalp ikke. I 100 km/t var heten ubeskrivelig. Den stabiliserte seg på toppen mellom 40 og 41 grader og jeg stoppet og tok bilde av dashbordet for jeg syntes det var helt utrolig. Så begynte jeg å kjøre nedover igjen mot lavlandet...

Og temperaturen steg. Mobilen med navigasjonsapp sa takk for seg og ba meg senke temperaturen før den ville slå seg på igjen, men det var ikke mulig. Siste timen før overnattingsstedet var temperaturen aldri under 44,5 grader og da jeg kjørte inn på det siste strekket bikket den 46,5 og klokken var halv 5. Det var basseng i begge skoene og hanskene fløt rundt hendene mine. Jeg måtte stoppe av og til for når temperaturen er så høy så kjøler ikke vinden lenger. Det er som om noen holder en varmluftsovn mot deg og skrur opp hastigheten på viften; det blir bare varmere. Det er ufattelig hvor våt det går an å bli utenpå innenifra. Store deler av veien var belagt med oljegrus og oljen smeltet og fløt oppå veibanen. Det kom opp skilt med spesiell fare for motorsykler og jeg prøvde å holde meg midt i veibanen der veien så tørrest ut. Jeg konsentrerte meg bare om å nå frem og da jeg endelig var der så var jeg så sliten at jeg bare ség ned på en stol. Det var ekstremt utmattende. 

Etter en stund var det rett i badebuksen og ut i bassenget. Vannet holdt deilige 35 kjølige grader og vinden som traff hodet holdt 45. Det var som å sitte i et badekar med hodet inni en badstue. Senere på kvelden fikk jeg vite at det var målt rekordvarme i Sydney og de slo den gamle rekorden fra 1939. En fin dag å kjøre 20 mil på motorsykkel.

Aldri har et 35 graders baseng vært kjøligere

Det var 7-8 kilometer til nærmeste restaurant så i 7-tiden var det ut på veien igjen. Denne gangen i kortbukse og sandaler. Over eleven med en liten ferge og der var det en liten restaurant med utsikt over elven. Utrolig koselig sted med god mat. Det sies at de som eier stedet står i Guinness for lengste vannskitur baklengs – 112 kilometer langs elven.

Øve med ferjo. 

Temperaturen var nå nede i 34 grader og da gikk det an å sitte ute. Hvitløksbrød og Sizzling Prawns skylt ned med noen øl og et glass hvitvin. Et par lokale ungdommer i pickup med aluminiumskasser bakpå (hvorfor kjører man alltid pickup med aluminiumskasser bakpå når man bor utenfor alfarvei?) fortalte at det bodde en sheriff 5 mil ene veien og en annen sheriff 5 mil andre veien. Så det var ingen problemer med å drikke øl.

ØL

Sizzling Prawns 

Da jeg kjørte tilbake var det fantastiske 26 grader og jeg kjørte en mils omvei bare på pur kjølig glede. Temperaturen hadde falt 20 grader på 5 timer og det var fremdeles varmt og godtJ

Det ble mye temperatur her, men tro meg; når det bikker 45 grader så er temperaturen det eneste du tenker på. Hjernen tømmes for andre rasjonelle tanker og det eneste du fokuserer på er det du absolutt må.

I morgen er det mot siste stoppested i Hunter Valley. Deretter er det en natt i Sydney og så hjem til kulden. Jeg liker ikke 46,5 grader, men jeg er ikke tilhenger av minusgrader heller. Jeg må vinne i lotto og bosette meg et sted hvor det er palmer i gatene og mer enn 4 timer dagslys om vinteren.