Siste etappe

Jeg hadde tenkt meg på litt vinsmaking og en rundtur i Hunter Valley, men jeg forstod fort (egentlig hadde jeg skjønt det noen dager før) at hvis man skal på sånne turer så må man ha minst to dager på stedet. Da jeg kom ned der var klokken allerede rundt 4 etter en lang kjøretur på nesten 25 mil og da var den dagen egentlig ferdig. Man kan ikke starte rundtur til vingårdene sent om ettermiddagen.

Været var perfekt på kjøreturen ned dit og det vil si ca. 22 grader kaldere enn dagen før. Nesten hele strekningen er gjennom en nasjonalpark og veien svinger og snirkler seg av gårde og varierer mellom 80 og 100-sone. Det var nesten ikke en bil å se, men motorsykkelgjenger på både 10 og 15 var det mange av begge veier. Etter skiltingen på veien å dømme så var det stort sett bare motorsykler som kjørte der også. «Glatt veibane»-skilt som vi har i norge med en bil som har kryssende bilspor etter seg var byttet ut med en motorsykkel og det var også alle andre skilt hvor det var et kjøretøy på. Kun motorsykler. Etter en times kjøring kom jeg til en veikro og svingte av veien. Der var det en lang betong oppstillingsplass for motorsykler og det stod allerede 30-40 sykler der da jeg parkerte. Alle satt ute og spiste og drakk kaffe rundt benker og bord med parasoller og alle snudde seg og stirret på meg da jeg kjørte inn. Jeg følte meg litt som om jeg hadde kommet inn i en scene fra filmen Deliverance. Men både maten og kaffen var god og jeg var hel og ved god helse da jeg dro der ifra.

Når bilene har kufanger og flere antenner enn FBI da vet du at du er et stykke fra nærmeste  by.

Hunter Valley er egentlig ingenting hvis man ikke er ute etter en vintur. Det er flatt og kjedelig og byen Cessnock er rett og slett stygg. Og igjen dette rare paradokset som gjaldt på New Zealand, men også i stor grad i Australia; jeg skulle ut og spise og spurte i resepsjonen hvor det var en restaurant. Det bor 18.000 mennesker i byen så man skulle tro at det var nok av dem, det var jo tross alt lørdagskveld også. Neida, de fleste restaurantene var ute på diverse vingårder, men hvis jeg gikk noen kvartaler opp og så til høyre så kunne jeg finne et sted å spise noe og kanskje en pub. Jeg ruslet gatelangs i ensomhet noen kilometer i duskregn og endelig fant jeg to steder som lå tvers over gaten for hverandre. Og det rare er at begge stedene var spillebuler. Ikke sånne spillebuler som vi har i Norge, men kafeer med 50-100 bord og veggene tapetsert med skjermer. Rundt hver eneste tallerken og glass lå det bonger av alle slag og det er ikke måte på hva du kan spille på. Her er hester og tynne bikkjer, fotball, rugby, cricket og tennis, lotto og keno osv. Og da kom jeg på at det hadde vært sånn om enn i litt mindre skala de andre stedene jeg hadde stoppet også. Og hvis ikke du vil spille der så kommer det en eller annen innfødt og vedder om et eller annet. En tulling veddet med meg om at hvis han tente en sigarett og så la den på kanten av askebegeret så ville den slukke etter en stund. Jeg veddet i mot og overtalte ham til å bruke en av mine sigaretter. Jeg vant 2 øl derJ De australske sigarettene er visst tilsatt noe flammehemmer for å hindre skogbrann hvis en eller annen idiot kaster en tent røyk i naturen.
I andre enden av kafeen/restauranten lå det en bar og hvis du ville ha drikke til maten så må den hentes der. Man kan ikke blande alkohol og mat. Ikke i butikkene heller. Alkoholen er i egne avdelinger i supermarkedet og må betales for seg i egen kasse. Morons! I supermarkedet ovenfor hotellet så var det hylle på hyllemeter med vin og i den ene enden var det reservert for og skiltet med store plakater om lokal vin. 5 hyller over hverandre ca. 1 meter bred. Midt i ett av verdens største vindistrikter hadde det lokale supermarkedet reservert ca. 2% av hylleplassen til lokal vin!

Dagen etter var det tilbake til Sydney. Regnet øste ned da jeg stod opp og jeg så ikke lyst på livet akkurat da. Jeg skulle ut og se om jeg fant noe regntøy, men det var søndag og den type butikker var stengt. Jeg gav opp til slutt og satte meg på sykkelen. Joggesko og dongeribukse er ikke akkurat vanntette og jeg hadde en mistanke om at den tynne mc-jakken jeg hadde lånt sammen med sykkelen heller ikke var det. Og jeg hadde rett. Etter en halvtime var jeg søkkvåt inn til skinnet fra topp til tå og jeg begynte å fryse. Jeg svingte inn på en kafe og tok en pause og fikk i meg noe mat og en kopp kaffe. Turen videre var ikke lagt opp via motorveien, men langs en elv mot et sted som heter Wisemans Ferry hvor det er en liten ferge som tar deg over elven. Pga av regnet hadde jeg tenkt å glemme hele fergen og ta raskeste vei til Sydney, men like før avkjøringen til fergen så sluttet det å regne. Jeg ante ikke hvor lang omkjøring det var, men jeg regnet ikke med at det var så veldig mye så selv om jeg var litt sein så tok jeg sjansen på å kjøre den planlagte ruten. 

Ventende på den vise mannens ferge.  

Det var en stor omvei og veien var veldig svingete. Det hjalp heller ikke på at asfalten fremdeles var søkk våt selv om regnet hadde stoppet. På motorsykkel er det ganske stor forskjell hvor for man kan kjøre på svingete vei når asfalten er tørr eller når den er våt. Resultatet var at jeg begynte å få dårlig tid. Planen var å først kjøre til hotellet, sjekke inn, tømme sideveskene over sengen og så kjøre og levere sykkelen. Da jeg nærmet meg fant jeg ut at det ikke ville gå. Jeg ville trenge minst en ekstra time på det og sjappen er egentlig steng om søndagen så de var der bare for å ta i mot meg og avtalen var klokken 5. Jeg bestemte meg for å tømme bagasjen oppi en søppelsekk og så ta en taxi til hotellet etterpå. 

Man så var det gode gamle 183 Parramatta Road igjen som jeg hadde så god erfaring med da jeg skulle hente sykkelen. Da jeg nærmet meg byen begynte jeg å se meg om etter skilting som skulle før meg til den gaten og jeg satte kursen mot Parramatta. Det skulle jeg ikke ha gjort. Etter en stund var jeg totalt lost og en bensinstasjon var det neste for å spørre om veien. En inder prøvde å forklare meg den, men etter at han hadde kommet til sving, rundkjøring og veikryss nr. 30 så hadde jeg for lengst glemt hva han startet med. Og det hjalp ikke at han snakket engelsk som om han nettopp hadde landet fra Calcutta. 2 timer og 10 bensinstasjoner senere visste jeg fremdeles ikke hvor jeg var (enda mindre) og tro meg; på hver eneste stasjon var det en inder som skulle dirigere og alle led av samme talefeil. Til slutt gav jeg opp, klokken hadde passert 5 for lengst så jeg ringte til utleiefirmaet. Han spurte hvor jeg var og jeg leste opp gatenavnene i krysset jeg stod i og så begynte han å forklare hvor lett det var å finne Parramatta Road og det var bare å følge skiltingen. Jeg sa til ham at han bare kunne glemme det og at jeg ville betale en taxi å kjøre foran meg frem til butikken for jeg visste ikke lenger hvlken retning som var nord eller sør. Han tilbød seg å hente meg og det takket jeg ja til. Etter 15-20 minutter kom han og sa at nå skulle han vise meg hvor lett det var å finne veien og det var det. Rett ned gaten jeg stod i og første til høyre. Problemet var at ikke han eller én av de fordømte inderne på bensinstasjonene klarte å fortelle meg at veien ikke var skiltet Parramatta Road, men 44 Great Western Highway! Jeg hadde vært inne på den veien 3-4 ganger, men ante ikke at jeg var på rett vei for ingen hadde sagt at det var den samme veien. Morons!

Harbor Bridge by night

Klokken nærmer seg 12 og det er på tide å krype til køys for siste gang denne ferien. Neste natt er ombord i trangt fly. Jeg kan ikke si at jeg ser ikke frem til 35 timer i fly og på flyplasser... Jeg kvir meg noe j.... til flytur nr. 2 fra Hongkong til London. Jeg har aldri verket så mye i knærene mine som jeg gjorde på reisen nedover. Over og ut for denne gang...