Motorsykkeltur på Kapplandet

Mandagen var det klar for MC-tur. Jeg hadde bedt hotellet finne noen som leide ut sykler og etter litt frem og tilbake så fant de en utleier i Camps Bay som er en forstad til Cape Town. Camps Bay er stedet i Cape Town å vise seg fram som Santa Monica Beach er det i LA. Her er hoteller og nattklubber, restauranter og barer og kjendisfaktoren er visst høy.

Sørlige delen av Camps Bay sett fra Table Mountain. Veien kan skimtes langs sjøkanten sydover.

Utleiebutikken var en del av Bay Hotell som ligger midt på stranden og da jeg ankom etter et møte i halv tolvtiden så stod det oppstilt 6 Harley Davidson motorsykler på fortauet utenfor som jeg kunne velge å vrake i. Jeg hadde sett meg ut en, men jeg var litt avhengig at den hadde sidevesker til kamera etc. siden jeg ikke hadde ryggsekk, så da var det bare 2 igjen. De var av samme type bare forskjellig farge. Jeg var i et lyst humør og valgte derfor den perlemorslakkerte hvite. Heritage Softtail er betegnelsen og den er på 103 kubikktommer. Det blir etter min kalkulator i underkant av 1700 ccm.
Etter registrering av kredittkort, pass, sertifikat og utfyllinger av diverse papirer så var klokken blitt 12 og jeg var sulten. Da jeg ikke ante hvor det var mulig å spise lengre sørover så bestemte jeg meg for å ta en rask lunsj på en av de nærmeste restaurantene og jeg parkerte sykkelen langs fortauet i skråen inn i en parkeringslomme hvor det allerede var parkert 4-5 biler. 45 minutter senere hadde de klart å lage pizzaen min ferdig. Det var jo minst 2 andre gjester i restauranten så de hadde sikker nok å gjøre. Klokken var derfor 1 før jeg kom meg derfra og kunne starte på turen. Men først måtte jeg fjerne den rosa lappen som en eller annen (over)ivrig parkeringsvakt hadde limt fast til tanken. 500 rand! Det er kr. 330,-. Jeg så meg rundt for å finne ut hvorfor det var parkering forbudt, men jeg fant ingen brannhydrant eller annet som skulle være årsak til dette. Og siden jeg hadde parkert tett inntil kanten så hadde det vært en mønsterparkering i Norge. En taxisjåfør som så meg forklarte at jeg sto innenfor en rød linje og der var det parkering forbudt. Hvorfor det var en rød linje der skjønner jeg fremdeles ikke.


Perfekt parkering!! Hvis man ser bort fra den røde linjen som sees nede i begge hjørnene ...

Været var nydelig med et par og tyve grader i skyggen, men litt vind fra havet gjorde at jakken måtte på når jeg kjørte ellers ble det for kaldt. Veien begynte langs en fantastisk kystvei som svingte seg sydover Kapplandet. Etter en stund kom jeg til et kryss og jeg tenkte at alle veier må holdes til høyre for å kjøre langs Atlanterhavskysten, men jeg begynte å stusse etter en liten stund for det så ut som jeg var på vei ut på en liten halvøy. Jeg stoppet ved en kafe og spurte om veien og jeg hadde rett. Stedet jeg hadde stoppet på var Hout Bay og det var tydelig at fiske var hovednæringen for det lå en haug med fiskebåter i havnen. Noen seler lekte seg i havnebassenget, men jeg måtte videre.

Fiskebåter bak noen skilt ... Noen som kan forklare hva "Oak-Smoked Snoek" er?
Snoek altså, jeg vet hva oak-smoked betyr. Cold beer høres bedre ut.

Sel på stranden

Like etter Hout Bay kom jeg til en bomstasjon og jeg måtte ut med 22 rand for å få kjøre videre. Det var noe kjent med navnet på bomstasjonen, Chapmans Peak Drive, men jeg reagerte ikke med en gang. Veien videre er noe av det mest fantastiske jeg har kjørt på noen sinne. Hadde jeg hatt kamerafeste på styret så hadde jeg filmet sammenhengende de neste 10-15 minuttene. Dessverre var veien så smal og svingete at jeg ikke engang kunne stoppe der og ta noen bilder. Et langt stykke hadde de skåret veien inn i fjellet så jeg kjørte med fjellet som et tak over meg, men jeg hadde utsikt rett ut i havet. Må kjøpe meg et kamerastativ til sykkelstyre...

Hout Bay innerst i bukten sett fra Chapmans Peak Drive.

Veien videre langs Chapmans Peak Drive.

Rundt en sving kom jeg plutselig på hvorfor navnet var så kjent for det var her de i denne sesongen av Amazing Race Norge hadde kjørt for å finne noen kanoner – på Chapmans Peak. Jeg må ha kjørt forbi kanonene uten å se dem for plutselig var den ville klippeveien ferdig og landskapet flatet ut. Et utrolig veistykke fra Camps Bay som anbefales alle å kjøre hvis dere er i området. Jeg så etterpå på Google Map at kanonstillingen kom senere enn der jeg trodde og jeg hadde derfor sluttet å se etter den da jeg passerte.
Veien gikk så innover på halvøyen til et kryss omtrent midt på og jeg holdt til høyre for å fremdeles følge Atlanterhavet som jeg kom ut igjen til etter en stund. Jeg så på klokken og fant ut at jeg måtte skynde på litt. Avtalen var at jeg skulle levere tilbake sykkelen mellom kl. 4 og 5 og jeg så at jeg begynte å få dårlig tid. Jeg dro på litt ekstra, men måtte stoppe for en røykepause og nyte utsikten på det siste kyststrekket før nasjonalparken. Vilt og vakkert!




Røykepause

Vilt og vakkert

Hele den sørlige delen av halvøyen er nasjonalpark og av en eller annen grunn så heter denne også "Table Mountain National Park". En hundrelapp fattigere var jeg innenfor portene og durte videre over slettene mot klippene i sør.

Fun facts om nasjonalparken:

• Fyrtårnet på Cape Point var en gang det kraftigste i verden. Enheten for fyrlys er fremdeles, tro det eller ei, "stearinlys". Dette fyret hadde en gang en lysstyrke på 19 millioner stearinlys (candela). Det er nå redusert til 10 millioner, men det lyser fremdeles bra opp i mørket.
• Over historiens løp har mer enn 650 skip gått på grunn i farvannet rundt sydspissen av Kapplandet.
• Det er funnet spor etter mennesker der fra 120.000 år siden og dette er et av de tidligste funn av mennesker i hele verden.
• Av de 12 forskjellige skilpaddetypene som finnes i Sør-Afrika - hvorav 10 av dem er utrydningstruet - finnes 4 i nasjonalparken her.
• Det finnes mange bavianer her og disse er unik ved at de er verdens eneste bavianer som samler og spiser skaldyr.
• Mange tror at Kapp det gode håp og/eller Cape Point er det sydligste punktet i Afrika, men dette stemmer ikke. Kapp det gode håp er det mest sydvestlige punktet, men det finnes steder som ligger lenger vest eller lenger syd enn dette. Punktet er vendepunktet langs sjøveien der man fra å seile sørover startet med å vende kursen mot øst. Og mot håpet på rikdom.
• Det er også en stor misoppfatning at grensen mellom Atlanterhavet og det Indiske hav går her og at man derfor har forskjellig hav på begge sider av halvøyen. Å finne det nøyaktige punktet er ikke mulig siden havstrømmene flytter på seg alt etter årstid, men uansett så ligger skillet nærmere Afrikas sydligste punkt, nemlig Kapp Agulhas.
  Vanntemperaturen på østsiden av halvøyen er høyere enn den på vestsiden og dette kan være en av årsakene til misforståelsen siden det Indiske hav er varmere enn Atlanterhavet, men svaret ligger visst i at vindretningene gjør at kaldt bunnvann kommer opp til overflaten på Atlanterhavsiden mens dette ikke skjer på den andre siden. Overflatetemperaturen er derfor mer behagelig på østsiden.
  Les mer om havet rundt her.

Her ser man tydelig at spissen på Kapplandet er verken lengst syd eller lengst vest. Det sydligste punktet i
Afrika sees her og heter Agulhas. Bukten mellom Cape Point og Pringle Bay heter False Bay.
Jeg så den og den virket helt ekte på meg. Så lettlurt er jeg...

Like før den sørlige enden delte veien seg og den ene førte til Kapp det gode håp mens den andre førte til Cape Point. Jeg valgte håpet først og svingte til høyre. Like etter krysset måtte jeg kjøre sikksakk mellom parkerte biler (parkert er vel et feil ord siden det betinger at det er blitt gjort et forsøk på å stille seg et fornuftig sted og ikke bare stoppe midt i veien) og mens jeg lurte på hvorfor de stod der så holdt jeg på å kjøre på en bavian som fant ut at det var et bra tidspunkt å krysse veien. Bilene hadde stoppet for å ta bilder av/filme bavianen. Siden jeg kom durende med fri eksos så forsvant bavianen i et vannvittig tempo ut i utmarken. Skriket den satte i tydet på at den ble så skremt at den sikkert løper ennå. Jeg fikk av en eller annen grunn ikke tid til å ta bilde av den. I følge folk jeg hadde snakket med så var bavianer en ting man skulle passe seg for siden de er veldig innpåslitne og gjerne begynner å klatre på deg, særlig i området rundt Cape Point. Og de kan være aggressive og farlig. Jeg regnet derfor med at jeg fikk tatt noen bilder av dem senere. Jeg så ikke en eneste bavian mer på resten av turen.

Like etter den forsvunne bavian stod det en ny gruppe biler tilfeldig plasserte i veien og klok av skade prøvde jeg først å finne ut hvorfor de stod der og deretter kjøre sikksakk mellom dem. Denne gangen var det noen strutser som spiste og speidet ut over havet (den ene spiste mens den andre speidet). Og jeg klarte å ta bilder av dem og kjørte vider uten å skremme dem.

Speidende struts.

 

Spisende struts.

Til slutt kom jeg til parkeringsplassen med det berømte skiltet med navn og koordinater for Kapp det gode håp. Jeg prøvde å få ta et bilde av det, men det var ikke lett. Det var kø av folk som skulle stå bak skiltet mens venner/familiemedlemmer eller tilfeldig forbipasserende tok bilder av dem. Og mens noen var på vei bort fra skiltet var det stadig nye på vei inn bak det. Og etterpå byttet de plass så fotografen kunne fotograferes. Jeg ville ikke ha bilde av en haug med stive, smilende, ukjente japanere eller italienere (hvorfor er det så mange italienere i Sør-Afrika? Er det noen av dem som har penger igjen da?). Jeg gikk derfor opp på høyden bak klippen for å komme til det ordentlige Kapp-punktet og det var det visst ingen av de fotograferende/fotograferte som skjønte. En høy klippevegg skjuler det egentlige Kapp det gode håp.

Etter klatreturen og bilder kom jeg ned igjen og stilte meg på nytt i kø, men tiden gikk. Plutselig var det noen som var litt treg i oppfattelsen så i et par sekunder var det faktisk tomt bak skiltet og jeg fikk tatt et bilde. Tiden gikk utrolig fort og klokken hadde passert 4. Det var bare å glemme avtalen jeg hadde med utleierne på Bay Hotell.

Et skilt fritt for italienske og japanske turister

Kapp det gode håp.

Jeg hoppet på sykkelen igjen og durte videre til Cape Point. For å kunne se dette punktet så må man på ny ut på en klatretur og det hadde jeg faktisk ikke tid til. Klokken var nå ti over halv 5 og jeg måtte bare glemmer resten av turens severdigheter og kjøre tilbake til utgangspunktet.

Cape Point fotografert fra Cape of Good Hope. Den andre siden av False Bay sees gjennom disen i bakgrunnen.

Jeg ville fremdeles kjøre på den andre siden av halvøyen nordover, men jeg innså at eventuelt flere bilder fikk vente til neste besøk en gang... Bare et siste bilde tatt fra sør mot nord i nasjonalparken.

Utsikt nordover. Grensen der parken begynner er ved foten av det nærmeste fjellet i bakgrunenn.

Alt gikk fint langt på vei. Jeg passerte Simon's Town hvor det er en koloni med pingviner som lever uten at jeg så noen av dem langs veien og jeg fortsatte videre til Fish Hoek hvor veien nordover så ut som om den sluttet. Noen den ikke gjorde viste det seg senere ved studie av kartet. Turen fortsatte derfor innover på halvøyen og jeg begynte å rote. Etter en stund fikk jeg et skilt foran meg som fortalte at jeg var på rett vei - til Cape Point. Jeg hadde begynt å kjøre sydover igjen og jeg hadde kommet inn på den veien jeg hadde kjørt tidligere på dagen. Etterpå ser jeg på Google Map at jeg igjen bare var noen kilometer fra Chapmans Peak. Jeg kom meg tilbake på riktig kompasskurs og fant en vei over et fjellpass. Solen var på vei ned da jeg kom meg over på andre siden og kjørte ned mot forstedene til Cape Town. Jeg hadde baksiden av Table Mountain rett foran meg og jeg visste at Camps Bay lå øst for dette så raskeste vei dertil måtte være å holde til venstre for fjellet. Og det hadde jeg helt rett i. Hvis jeg hadde kunnet fly. Jeg sikksakket meg på småveier stadig nærmere fjellet, men fremdriften østover var minimal eller ikke-eksisterende. Til slutt bet jeg i det sure eplet og gjorde det en mann ikke under noen omstendighet skal gjøre – jeg stoppet og spurte om veien. Denne dødssynden medførte at jeg fikk vite at det ikke var noen vei der jeg ville at det skulle være vei og at jeg måtte kjøre rundt hele fjellet først og så ned til Camps Bay. Verden kan av og til være skikkelig urettferdig.
Rundt fjellet gikk det fort på motorvei M3 inntil jeg fikk skiltet til Camps Bay foran meg og jeg igjen klarte å kjøre meg vill i noen smågater oppunder fjellet. De som bor der kan være glade for at det ikke snør og er glatt i Cape Town for da hadde de ikke kommet seg hjem. Jeg er sikker på at noen av de gatene hadde 45 graders stigning. Til slutt kom jeg meg over passet og hadde Camps Bay foran meg i mørket og jeg kjørte inn foran den - for lengst - stengte butikken klokken halv 7 om kvelden. Jeg var bare ca. 2 timer etter avtalt tid... Heldigvis var butikken en del av hotellet så jeg fikk parkere på hotellets parkeringsplass og leverte jakke, hansker, hjelm og nøkkel i resepsjonen. Hotellets sjåfør kjørte meg så til mitt eget hotell for 100 rand. Da var jeg så trøtt og sulten at jeg hadde sagt ja uansett hvilken sum han hadde nevnt.
På hotellet gikk jeg opp i restauranten på takterrassen i 11 etasje og bestilte dagens anbefaling som var en to-retters middag. Suppe av butternut (en form for gresskar) til forrett og "slow roasted" strutsehals med ris til hovedrett. Dette skulle de ha ca. kr. 100,- for. Da jeg sa at jeg skulle ha et glass rødvin også fikk jeg vite at det var inkludert i prisen.



Dagens reiserute. A: Cape Town. B: Camps Bay. C: Hout Bay. D: Chapmans Peak.
Chapmans Peak Drive er mellom C og D. Et fantastisk stykke vei!
E og F: Kapp det gode håp og Cape Point. G: Simon's Town hvor det visst bor pingviner.
H: Fish Hoek hvor jeg skulle ha fortsatt til høyre... Ruten fra H og tilbake til A er her tegnet raskeste vei.
Jeg kjørte ikke raskeste vei, men jeg vil aldri noen sinne klare å gjenskape ruten :)

Turen var alt i alt helt fantastisk. Jeg burde hatt mer tid, men det var ikke noe jeg kunne gjøre noe med siden jeg bare hadde den dagen og møtet om morgenen ikke kunne flyttes. Når det gjelder motorsykkelen så var det første gang jeg kjørte Harley Davidson og det var et greit fremkomstmiddel, men hvis jeg skal sammenlikne den med BMW'en som jeg leide i Australia i januar så hadde den noen åpenbare mangler.

Vindskjerm. Ja, jeg vet at man skal kruse på en HD, men det er kjekt å kunne kjøre fort når man ønsker eller må. Passerer man 80 km/t så er vindtrykket på overkroppen og vindstøyen inni hjelmen så stort at det ikke lenger er behagelig. Legg så til at jeg hele veien sørover hadde kuling rett i mot så denne grensen var ikke lenger 80, men 60 km/t. Nordover hadde vinden stilnet så i stedet for å kunne kjøre i 100 med vinden i ryggen så var grensen nå det normale, nemlig 80.

Et dashbord med USB tilkoblingsmulighet og lading for iPhone/GPS. Jeg brukte en navigasjons-app i Australia og denne reddet meg flere ganger. Jeg hadde sannsynligvis kommet i mål en time til halvannen før hvis jeg hadde hatt et kart i et eller annet format.

Så dette blir det neste punkt. Jeg kunne hatt et kart festet på en BMW bak vindskjermen. På en HD så flyr alt i vinden som ikke er i sikkerhet nedi en lomme eller en sideveskene.

En BMW kjører svingene av selv mens en HD må tvinges gjennom hver eneste kurve. HD er bygget for å sluke miles på rette strekk i USA, ikke for Chapmans Peak Drive eller en norsk vestlandsvei.

Men du verden for et utseende! Hvis en BMW likner på en gammel bestemor så er HD en 20-årig fotomodell. Den første er klumpete og stygg mens den andre har vakre linjer uansett hvilken vinkel du betrakter den fra. Men siden kjøreegenskaper faktisk er en stor del av det å ha en motorsykkel så kommer nok Harley Davidson til kort. Gode kjøreegenskaper OG utseende? Jeg tror jeg beholder min egen...