Siste dag i Afrika

What to do? What to see? Se alt. Ta med kamera og hopp på den røde bussen, gå opp i andre etasje og bli guidet rundt via de utleverte øreproppene hvor du kan velge mellom 10-12 språk.

Genialt konsept.

Ca. 2 timer tar rundturen og den har 18-20 stopp. På hvert eneste stopp kan du hoppe av, bruke så lang tid du vil og så hoppe på og reise vider med en annen buss som kommer din vei. Hvert eneste kvarter. Den starter ved V&A Waterfront utenfor akvariet Two Oceans og sikksakker seg så gjennom sentrum forbi diverse museer, festningen, District Six og andre landemerker før den kjører opp til nedre stasjon på Table Mountain. Deretter kjører den ned til Camps Bay og fortsetter så langs sjølinjen tilbake til akvariet. Du kan starte og stoppe turen på hvilket som helst stopp. Ta bussen den første dagen du er der og bli kjent så kan du heller komme tilbake og se ting nøyere senere.

Lion's Peak bak noen nybygg i District Six. Hodet til venstre som så går over i ryggen og
bakdelen til høyre. Det ser ut som en løve som ligger og halen er nede i havet...

Festningen med Devil's Peak i bakgrunnen.

Løvens hode, Lion's Peak på nært hold.

Jeg hoppet av på Camps Bay. Jeg hadde noe uoppgjort med utleiebutikken fra dagen før og ville gjøre opp for meg. Jeg hadde leid sykkelen på timebasis og hadde hatt den nesten to timer lengre enn det. Dessuten ville jeg vite hva jeg skulle gjøre med parkeringsboten – sykkelen var jo registrert på dem og de ville få purringen. Og de hadde kredittkortinformasjonen min...

 

Camps Bay med fjellkjeden de 12 apostler i bakgrunnen som strekker seg sydover helt til Chapmans Peak. Ingen vet hvorfor de heter det og særlig ikke siden det egentlig er 17. Uansett så var det visst denne fjellkjeden som gjorde at
min planlagte snarvei på baksiden av Table Mountain ikke ble noe av.

Selgere på stranden. Cheep sunglasses man? Oakley? Ray Ban?

De skulle ikke ha noe for de ekstra timene og parkeringsboten var ikke noe problem, det var bare å gå et par hundre meter og betale på politistasjonen. Været var fantastisk og det var den nest varmeste dagen jeg hadde hatt der så en tur langs stranden og en stooor is til lunsj var helt riktig. Så de 200 meterne tok fort en halv time :)

 

Lunsj.

Men nei, jeg kunne ikke betale boten på politistasjonen.

«Hvor skal jeg betale den da?»

«City hall»

«Hvor er det?»

«Cape Town»

«Ja, men Cape Town er stor så hvor i Cape Town?»

«I Cape Town»

«I nærheten av sentrum?»

«I Cape Town»

Jeg gikk derifra før jeg sa noe dumt. Det var fengselceller i samme bygget.

Jeg ruslet tilbake til utleier og forklarte situasjonen og spurte om jeg ikke bare kunne betale dem 500 rand og så kunne de fikse det, men det ville de ikke. Da måtte de farte rundt og finne ut hvordan de skulle få betalt den. Hvis jeg ikke betalte den så ville den stige til 750 rand når de fikk purring og så ville de belaste meg nye 250 rand i omkostninger så boten ville komme opp i 1000 rand før jeg var ferdig med den. De så på boten og der fant de ut at den kunne betales i banken ABSA som hadde logoen sin trykket på. Det navnet husket jeg for den logoen sto på taket av bygningen ved siden av hotellet mitt.

Jeg hoppet på bussen igjen og fikk lære om de rikes boligstrøk langs strandpromenaden, trær som vokser skjevt på grunn av vinden, Sør-Afrikas første fyrtårn som startet opp 12. april 1824 og en fotballstadion som for det meste står tom nå etter fotball-VM. Jeg hoppet av etter en full runde på holdeplass nr. 3 som ligger bare et par minutter fra hotellet mitt.

Her bor de rike i Cape Town med heis ned til stranden.

På grunn av en konstant vind så vokste alle trær langs promenaden slik som dette.

Sør-Afrikas første fyrtårn som ble åpnet 12. april 1824.

En nesten tom fotballarena.

Jeg ruslet inn i banken og fant en lang kø foran banklukene i kjelleren og stilte meg opp. 10-15 minutter senere var det min tur og jeg la boten foran damen og sa at jeg ville betale den. Ikke noe problem, hun skulle bare slå inn nummeret på den. Men det var et problem; den var ikke i systemet.

«Hvorfor er den ikke i systemet da?»

«Jeg slår inn disse 16 sifrene og da skal den komme opp, men det gjør den ikke. Jeg skal prøve igjen» Mange forsøk og noen minutter senere:
«Nei, den er ikke i systemet»

«Ja, men logoen deres er jo på den? Det burde jo bety at jeg skal kunne betale den her»

«Ja, men det kan du ikke for den er ikke i systemet»

«Hvordan skal jeg få den betalt da? Jeg reiser fra Cape Town om en time og har ikke så god tid»

«Du kan prøve å betale den på trafikksentralen som ligger lenger oppe i gaten her»

Jeg ruslet tilbake til hotellet i stedet og satte meg i solen med en kald øl og ventet på bilen som skulle kjøre meg til flyplassen. Det får være grenser på tålmodighet på en og samme dag selv om været var fint. Å betale 500 rand ekstra for at noen andre skal ta jobben med å betale boten min er tydeligvis rett og slett latterlig billig. Ferien min var ferdig og det var ikke mer jeg kunne gjøre. Jeg kjørte til flyplassen og sjekket inn før jeg gikk ut igjen og så solen forsvinne bak Løvens rygg for siste gang. Jeg er sikker på at jeg kommer tilbake.

Solnedgang.

 

Oppsummering Sør-Afrika

Jeg er blitt glad i landet i løpet av min korte tur her. Hadde jeg hatt litt lengre tid til å planlegge så hadde det nok vært en fordel, men jeg fikk bare litt over en ukes varsel før jeg skulle reise så jeg rakk ikke mer. At jeg i det hele tatt klarte å få til så mye kan jeg takke min gode venn John Stanbridge for som jeg møtte på Fiji i vinter der han nå bor og jobber. Han er opprinnelig fra Sør-Afrika og etter at jeg sendte ham en forespørsel om "What to do and what to see in South Africa" så kom det fort tilbake tips om både Kruger nasjonalpark, motorsykkeltur til Cape Point, Table Mountain, V&A Waterfront og Robben Island. Det siste stedet er det eneste jeg ikke rakk over og det skyldes en liten misforståelse. Jeg trodde det bare var å hoppe på fergen og reise ut der, men jeg fikk beskjed om at det ikke var så lett. Pga stor pågang måtte turen bestilles noen dager i forveien. Det jeg fikk beskjed om siste dagen var at dette var riktig – i høysesongen. Det var ikke høysesong nå så jeg hadde nok kunne reise ut samme dagen om jeg hadde villet. Tar det neste gang. Og da kanskje også akvariet Two Oceans. Og City Hall? Jeg skal ihvertfall ha et dykk ned til hvithaien. I motsetning til haidykket som jeg haddepå Fiji så er det ikke her bare og svømme ned og se. Disse dykkene forgår inne i stålbur. Kult!

City Hall. Her kunne jeg (kanskje) ha betalt boten min.

Kruger National Park er en perle. Et sted man kan besøke igjen og igjen. En av de personene jeg møtte i løpet av jobben i Cape Town hadde vært der på ferie mer enn 10 ganger. Han skulle der igjen nå i sommer (vinter i sør) og han hadde aldri sett det svarte neshornet.

Johannesburg vet jeg ikke så mye om. Jeg var der én dag og hadde ett møte i Johannesburg og ett i Pretoria som er den administrative hovedstaden i Sør-Afrika. De to byene er nå nesten vokst sammen til én by. Så var det rett på flytoget og til Cape Town.

Cape Town er en fantastisk flott by. Den føk rett opp på en topplassering på listen min over favorittbyer sammen med New York og Sydney. Den har alt som skal til for en storbyferie som flotte gater med kafeer og restauranter, mye og se og oppleve i selve byen og dessuten muligheter for opplevelser og turer i områdene rundt byen. Table Mountain ligger der med Devil's Peak og Lion's Peak på hver side og kan sees nesten uansett hvor i byen du er. Fjellet drar blikket ditt mot seg og det er ikke vanskelig å forstå hvorfor det er på listen blant de nye underverkene i verden. Majestetisk er vel et ord som passer.

V&A Waterfront var en opplevelse. 450 butikker og nesten 90 restauranter og andre serveringssteder. Midt i en levende havn med båter som kommer og går og et skipsverft like ved. Man kan gå her hver dag og spise og drikke uten at det føles ensartet og kjedelig. Og prisene er latterlig billig sammenliknet med norske forhold selv om jeg har en tendens til, fordi det er så billig, å ende opp med å betale like mye for et måltid som hjemme. Det ble kanskje vel mye østers og hummer, indrefilet av springbok og andre matretter som ikke ligger helt i det laveste prissjiktet.

To skip av forskjellig gammel årgang side ved side på skipsverfetet på V&A Waterfront.

 

Infrastrukturen i Sør-Afrika er utrolig bra og veiene er en drøm sett med norske øyne. Jeg har inntrykk av at alle land får til dette utenom oss. Og i motsetning til oss så er ikke Sør-Afrika et rikt land. Det er store mangler i landet og under overflaten er det svært mye som ikke er som det skal være. De sliter med høy arbeidsledighet og korrupsjon er et problem i alle ledd. Årsaken skyldes, fant jeg ut etter mange samtaler med folk jeg møtte, flere faktorer hvor noen er mulig å løse raskt mens andre vil ta tid. Korrupsjon er rask å løse, men vanskelig å få til da det er de som skal bekjempe den som er mottakere og brukere av systemet, nemlig politikerne. Og for å løse problem nr. 2 så må dette løses først.

Problem nr. 2 er at Sør-Afrika nesten ikke har en middelklasse. De har en usedvanlig stor klasse med svært rike og en veldig stor gruppe fattige. Svært fattige. Ingen av disse gruppene bidrar med økonomisk vekst. Som i andre land betaler de rike en svært liten del av pengene sine i skatt, men siden denne gruppen er så stor så er konsekvensene mye større enn i andre land. Altfor mye av landets penger ligger her og blir ikke beskattet. De fattige betaler selvfølgelig heller ikke skatt – de har knapt arbeid. Så de som skal betale skatt og bruke penger for å skape vekst finnes ikke, nemlig middelklassen. Over 90% av Norges befolkning ligger i denne klassen og det er en av hovedgrunnen til at vår økonomi er sunn. Det er ikke fordi vi har en sosialdemokratisk regjering selv om Stoltenberg hevder det. Så for at Sør-Afrika skal få økonomisk vekst så må de trekke folk opp fra fattigdommen og få dem i arbeid. Da blir de en ressurs i stedet for en utgiftspost. Dessuten så må de fjerne en stor del av de rike – ved å fjerne korrupsjonen. Det er nemlig denne som er årsak til at mange av dem er så rik.

 



En gang for lenge siden bestemte politikerne i Cape Town seg for å sette en linje hvor høyt opp i fjellsiden det var lov å bygge. Like etter fant en utbygger ut at det stod ingenting om høyden på husene og bygde 3 boligblokker på 17 etasjer helt øverst på denne linjen. Selv etter store protester da og siden så står de der ennå. Et tydlig
eksempel på korrupsjonen i Sør-Afrika og i Cape Town.



Landet har et fantastisk potensiale og jeg skulle gjerne ha sett at de hadde utnyttet det. Det er et vakkert land med fantastiske mennesker. Og det er det eneste landet jeg har blitt bedt om å levere fra meg eventuelle håndvåpen jeg har på meg før jeg gikk inn til et møte som om det skulle være den mest selvfølgelige tingen i verden. Og da tenkte jeg at ting kanskje ikke er så trygt her allikevel som det kan virke på overflaten...

Takk for meg for denne gang Afrika!

Motorsykkeltur på Kapplandet

Mandagen var det klar for MC-tur. Jeg hadde bedt hotellet finne noen som leide ut sykler og etter litt frem og tilbake så fant de en utleier i Camps Bay som er en forstad til Cape Town. Camps Bay er stedet i Cape Town å vise seg fram som Santa Monica Beach er det i LA. Her er hoteller og nattklubber, restauranter og barer og kjendisfaktoren er visst høy.

Sørlige delen av Camps Bay sett fra Table Mountain. Veien kan skimtes langs sjøkanten sydover.

Utleiebutikken var en del av Bay Hotell som ligger midt på stranden og da jeg ankom etter et møte i halv tolvtiden så stod det oppstilt 6 Harley Davidson motorsykler på fortauet utenfor som jeg kunne velge å vrake i. Jeg hadde sett meg ut en, men jeg var litt avhengig at den hadde sidevesker til kamera etc. siden jeg ikke hadde ryggsekk, så da var det bare 2 igjen. De var av samme type bare forskjellig farge. Jeg var i et lyst humør og valgte derfor den perlemorslakkerte hvite. Heritage Softtail er betegnelsen og den er på 103 kubikktommer. Det blir etter min kalkulator i underkant av 1700 ccm.
Etter registrering av kredittkort, pass, sertifikat og utfyllinger av diverse papirer så var klokken blitt 12 og jeg var sulten. Da jeg ikke ante hvor det var mulig å spise lengre sørover så bestemte jeg meg for å ta en rask lunsj på en av de nærmeste restaurantene og jeg parkerte sykkelen langs fortauet i skråen inn i en parkeringslomme hvor det allerede var parkert 4-5 biler. 45 minutter senere hadde de klart å lage pizzaen min ferdig. Det var jo minst 2 andre gjester i restauranten så de hadde sikker nok å gjøre. Klokken var derfor 1 før jeg kom meg derfra og kunne starte på turen. Men først måtte jeg fjerne den rosa lappen som en eller annen (over)ivrig parkeringsvakt hadde limt fast til tanken. 500 rand! Det er kr. 330,-. Jeg så meg rundt for å finne ut hvorfor det var parkering forbudt, men jeg fant ingen brannhydrant eller annet som skulle være årsak til dette. Og siden jeg hadde parkert tett inntil kanten så hadde det vært en mønsterparkering i Norge. En taxisjåfør som så meg forklarte at jeg sto innenfor en rød linje og der var det parkering forbudt. Hvorfor det var en rød linje der skjønner jeg fremdeles ikke.


Perfekt parkering!! Hvis man ser bort fra den røde linjen som sees nede i begge hjørnene ...

Været var nydelig med et par og tyve grader i skyggen, men litt vind fra havet gjorde at jakken måtte på når jeg kjørte ellers ble det for kaldt. Veien begynte langs en fantastisk kystvei som svingte seg sydover Kapplandet. Etter en stund kom jeg til et kryss og jeg tenkte at alle veier må holdes til høyre for å kjøre langs Atlanterhavskysten, men jeg begynte å stusse etter en liten stund for det så ut som jeg var på vei ut på en liten halvøy. Jeg stoppet ved en kafe og spurte om veien og jeg hadde rett. Stedet jeg hadde stoppet på var Hout Bay og det var tydelig at fiske var hovednæringen for det lå en haug med fiskebåter i havnen. Noen seler lekte seg i havnebassenget, men jeg måtte videre.

Fiskebåter bak noen skilt ... Noen som kan forklare hva "Oak-Smoked Snoek" er?
Snoek altså, jeg vet hva oak-smoked betyr. Cold beer høres bedre ut.

Sel på stranden

Like etter Hout Bay kom jeg til en bomstasjon og jeg måtte ut med 22 rand for å få kjøre videre. Det var noe kjent med navnet på bomstasjonen, Chapmans Peak Drive, men jeg reagerte ikke med en gang. Veien videre er noe av det mest fantastiske jeg har kjørt på noen sinne. Hadde jeg hatt kamerafeste på styret så hadde jeg filmet sammenhengende de neste 10-15 minuttene. Dessverre var veien så smal og svingete at jeg ikke engang kunne stoppe der og ta noen bilder. Et langt stykke hadde de skåret veien inn i fjellet så jeg kjørte med fjellet som et tak over meg, men jeg hadde utsikt rett ut i havet. Må kjøpe meg et kamerastativ til sykkelstyre...

Hout Bay innerst i bukten sett fra Chapmans Peak Drive.

Veien videre langs Chapmans Peak Drive.

Rundt en sving kom jeg plutselig på hvorfor navnet var så kjent for det var her de i denne sesongen av Amazing Race Norge hadde kjørt for å finne noen kanoner – på Chapmans Peak. Jeg må ha kjørt forbi kanonene uten å se dem for plutselig var den ville klippeveien ferdig og landskapet flatet ut. Et utrolig veistykke fra Camps Bay som anbefales alle å kjøre hvis dere er i området. Jeg så etterpå på Google Map at kanonstillingen kom senere enn der jeg trodde og jeg hadde derfor sluttet å se etter den da jeg passerte.
Veien gikk så innover på halvøyen til et kryss omtrent midt på og jeg holdt til høyre for å fremdeles følge Atlanterhavet som jeg kom ut igjen til etter en stund. Jeg så på klokken og fant ut at jeg måtte skynde på litt. Avtalen var at jeg skulle levere tilbake sykkelen mellom kl. 4 og 5 og jeg så at jeg begynte å få dårlig tid. Jeg dro på litt ekstra, men måtte stoppe for en røykepause og nyte utsikten på det siste kyststrekket før nasjonalparken. Vilt og vakkert!




Røykepause

Vilt og vakkert

Hele den sørlige delen av halvøyen er nasjonalpark og av en eller annen grunn så heter denne også "Table Mountain National Park". En hundrelapp fattigere var jeg innenfor portene og durte videre over slettene mot klippene i sør.

Fun facts om nasjonalparken:

• Fyrtårnet på Cape Point var en gang det kraftigste i verden. Enheten for fyrlys er fremdeles, tro det eller ei, "stearinlys". Dette fyret hadde en gang en lysstyrke på 19 millioner stearinlys (candela). Det er nå redusert til 10 millioner, men det lyser fremdeles bra opp i mørket.
• Over historiens løp har mer enn 650 skip gått på grunn i farvannet rundt sydspissen av Kapplandet.
• Det er funnet spor etter mennesker der fra 120.000 år siden og dette er et av de tidligste funn av mennesker i hele verden.
• Av de 12 forskjellige skilpaddetypene som finnes i Sør-Afrika - hvorav 10 av dem er utrydningstruet - finnes 4 i nasjonalparken her.
• Det finnes mange bavianer her og disse er unik ved at de er verdens eneste bavianer som samler og spiser skaldyr.
• Mange tror at Kapp det gode håp og/eller Cape Point er det sydligste punktet i Afrika, men dette stemmer ikke. Kapp det gode håp er det mest sydvestlige punktet, men det finnes steder som ligger lenger vest eller lenger syd enn dette. Punktet er vendepunktet langs sjøveien der man fra å seile sørover startet med å vende kursen mot øst. Og mot håpet på rikdom.
• Det er også en stor misoppfatning at grensen mellom Atlanterhavet og det Indiske hav går her og at man derfor har forskjellig hav på begge sider av halvøyen. Å finne det nøyaktige punktet er ikke mulig siden havstrømmene flytter på seg alt etter årstid, men uansett så ligger skillet nærmere Afrikas sydligste punkt, nemlig Kapp Agulhas.
  Vanntemperaturen på østsiden av halvøyen er høyere enn den på vestsiden og dette kan være en av årsakene til misforståelsen siden det Indiske hav er varmere enn Atlanterhavet, men svaret ligger visst i at vindretningene gjør at kaldt bunnvann kommer opp til overflaten på Atlanterhavsiden mens dette ikke skjer på den andre siden. Overflatetemperaturen er derfor mer behagelig på østsiden.
  Les mer om havet rundt her.

Her ser man tydelig at spissen på Kapplandet er verken lengst syd eller lengst vest. Det sydligste punktet i
Afrika sees her og heter Agulhas. Bukten mellom Cape Point og Pringle Bay heter False Bay.
Jeg så den og den virket helt ekte på meg. Så lettlurt er jeg...

Like før den sørlige enden delte veien seg og den ene førte til Kapp det gode håp mens den andre førte til Cape Point. Jeg valgte håpet først og svingte til høyre. Like etter krysset måtte jeg kjøre sikksakk mellom parkerte biler (parkert er vel et feil ord siden det betinger at det er blitt gjort et forsøk på å stille seg et fornuftig sted og ikke bare stoppe midt i veien) og mens jeg lurte på hvorfor de stod der så holdt jeg på å kjøre på en bavian som fant ut at det var et bra tidspunkt å krysse veien. Bilene hadde stoppet for å ta bilder av/filme bavianen. Siden jeg kom durende med fri eksos så forsvant bavianen i et vannvittig tempo ut i utmarken. Skriket den satte i tydet på at den ble så skremt at den sikkert løper ennå. Jeg fikk av en eller annen grunn ikke tid til å ta bilde av den. I følge folk jeg hadde snakket med så var bavianer en ting man skulle passe seg for siden de er veldig innpåslitne og gjerne begynner å klatre på deg, særlig i området rundt Cape Point. Og de kan være aggressive og farlig. Jeg regnet derfor med at jeg fikk tatt noen bilder av dem senere. Jeg så ikke en eneste bavian mer på resten av turen.

Like etter den forsvunne bavian stod det en ny gruppe biler tilfeldig plasserte i veien og klok av skade prøvde jeg først å finne ut hvorfor de stod der og deretter kjøre sikksakk mellom dem. Denne gangen var det noen strutser som spiste og speidet ut over havet (den ene spiste mens den andre speidet). Og jeg klarte å ta bilder av dem og kjørte vider uten å skremme dem.

Speidende struts.

 

Spisende struts.

Til slutt kom jeg til parkeringsplassen med det berømte skiltet med navn og koordinater for Kapp det gode håp. Jeg prøvde å få ta et bilde av det, men det var ikke lett. Det var kø av folk som skulle stå bak skiltet mens venner/familiemedlemmer eller tilfeldig forbipasserende tok bilder av dem. Og mens noen var på vei bort fra skiltet var det stadig nye på vei inn bak det. Og etterpå byttet de plass så fotografen kunne fotograferes. Jeg ville ikke ha bilde av en haug med stive, smilende, ukjente japanere eller italienere (hvorfor er det så mange italienere i Sør-Afrika? Er det noen av dem som har penger igjen da?). Jeg gikk derfor opp på høyden bak klippen for å komme til det ordentlige Kapp-punktet og det var det visst ingen av de fotograferende/fotograferte som skjønte. En høy klippevegg skjuler det egentlige Kapp det gode håp.

Etter klatreturen og bilder kom jeg ned igjen og stilte meg på nytt i kø, men tiden gikk. Plutselig var det noen som var litt treg i oppfattelsen så i et par sekunder var det faktisk tomt bak skiltet og jeg fikk tatt et bilde. Tiden gikk utrolig fort og klokken hadde passert 4. Det var bare å glemme avtalen jeg hadde med utleierne på Bay Hotell.

Et skilt fritt for italienske og japanske turister

Kapp det gode håp.

Jeg hoppet på sykkelen igjen og durte videre til Cape Point. For å kunne se dette punktet så må man på ny ut på en klatretur og det hadde jeg faktisk ikke tid til. Klokken var nå ti over halv 5 og jeg måtte bare glemmer resten av turens severdigheter og kjøre tilbake til utgangspunktet.

Cape Point fotografert fra Cape of Good Hope. Den andre siden av False Bay sees gjennom disen i bakgrunnen.

Jeg ville fremdeles kjøre på den andre siden av halvøyen nordover, men jeg innså at eventuelt flere bilder fikk vente til neste besøk en gang... Bare et siste bilde tatt fra sør mot nord i nasjonalparken.

Utsikt nordover. Grensen der parken begynner er ved foten av det nærmeste fjellet i bakgrunenn.

Alt gikk fint langt på vei. Jeg passerte Simon's Town hvor det er en koloni med pingviner som lever uten at jeg så noen av dem langs veien og jeg fortsatte videre til Fish Hoek hvor veien nordover så ut som om den sluttet. Noen den ikke gjorde viste det seg senere ved studie av kartet. Turen fortsatte derfor innover på halvøyen og jeg begynte å rote. Etter en stund fikk jeg et skilt foran meg som fortalte at jeg var på rett vei - til Cape Point. Jeg hadde begynt å kjøre sydover igjen og jeg hadde kommet inn på den veien jeg hadde kjørt tidligere på dagen. Etterpå ser jeg på Google Map at jeg igjen bare var noen kilometer fra Chapmans Peak. Jeg kom meg tilbake på riktig kompasskurs og fant en vei over et fjellpass. Solen var på vei ned da jeg kom meg over på andre siden og kjørte ned mot forstedene til Cape Town. Jeg hadde baksiden av Table Mountain rett foran meg og jeg visste at Camps Bay lå øst for dette så raskeste vei dertil måtte være å holde til venstre for fjellet. Og det hadde jeg helt rett i. Hvis jeg hadde kunnet fly. Jeg sikksakket meg på småveier stadig nærmere fjellet, men fremdriften østover var minimal eller ikke-eksisterende. Til slutt bet jeg i det sure eplet og gjorde det en mann ikke under noen omstendighet skal gjøre – jeg stoppet og spurte om veien. Denne dødssynden medførte at jeg fikk vite at det ikke var noen vei der jeg ville at det skulle være vei og at jeg måtte kjøre rundt hele fjellet først og så ned til Camps Bay. Verden kan av og til være skikkelig urettferdig.
Rundt fjellet gikk det fort på motorvei M3 inntil jeg fikk skiltet til Camps Bay foran meg og jeg igjen klarte å kjøre meg vill i noen smågater oppunder fjellet. De som bor der kan være glade for at det ikke snør og er glatt i Cape Town for da hadde de ikke kommet seg hjem. Jeg er sikker på at noen av de gatene hadde 45 graders stigning. Til slutt kom jeg meg over passet og hadde Camps Bay foran meg i mørket og jeg kjørte inn foran den - for lengst - stengte butikken klokken halv 7 om kvelden. Jeg var bare ca. 2 timer etter avtalt tid... Heldigvis var butikken en del av hotellet så jeg fikk parkere på hotellets parkeringsplass og leverte jakke, hansker, hjelm og nøkkel i resepsjonen. Hotellets sjåfør kjørte meg så til mitt eget hotell for 100 rand. Da var jeg så trøtt og sulten at jeg hadde sagt ja uansett hvilken sum han hadde nevnt.
På hotellet gikk jeg opp i restauranten på takterrassen i 11 etasje og bestilte dagens anbefaling som var en to-retters middag. Suppe av butternut (en form for gresskar) til forrett og "slow roasted" strutsehals med ris til hovedrett. Dette skulle de ha ca. kr. 100,- for. Da jeg sa at jeg skulle ha et glass rødvin også fikk jeg vite at det var inkludert i prisen.



Dagens reiserute. A: Cape Town. B: Camps Bay. C: Hout Bay. D: Chapmans Peak.
Chapmans Peak Drive er mellom C og D. Et fantastisk stykke vei!
E og F: Kapp det gode håp og Cape Point. G: Simon's Town hvor det visst bor pingviner.
H: Fish Hoek hvor jeg skulle ha fortsatt til høyre... Ruten fra H og tilbake til A er her tegnet raskeste vei.
Jeg kjørte ikke raskeste vei, men jeg vil aldri noen sinne klare å gjenskape ruten :)

Turen var alt i alt helt fantastisk. Jeg burde hatt mer tid, men det var ikke noe jeg kunne gjøre noe med siden jeg bare hadde den dagen og møtet om morgenen ikke kunne flyttes. Når det gjelder motorsykkelen så var det første gang jeg kjørte Harley Davidson og det var et greit fremkomstmiddel, men hvis jeg skal sammenlikne den med BMW'en som jeg leide i Australia i januar så hadde den noen åpenbare mangler.

Vindskjerm. Ja, jeg vet at man skal kruse på en HD, men det er kjekt å kunne kjøre fort når man ønsker eller må. Passerer man 80 km/t så er vindtrykket på overkroppen og vindstøyen inni hjelmen så stort at det ikke lenger er behagelig. Legg så til at jeg hele veien sørover hadde kuling rett i mot så denne grensen var ikke lenger 80, men 60 km/t. Nordover hadde vinden stilnet så i stedet for å kunne kjøre i 100 med vinden i ryggen så var grensen nå det normale, nemlig 80.

Et dashbord med USB tilkoblingsmulighet og lading for iPhone/GPS. Jeg brukte en navigasjons-app i Australia og denne reddet meg flere ganger. Jeg hadde sannsynligvis kommet i mål en time til halvannen før hvis jeg hadde hatt et kart i et eller annet format.

Så dette blir det neste punkt. Jeg kunne hatt et kart festet på en BMW bak vindskjermen. På en HD så flyr alt i vinden som ikke er i sikkerhet nedi en lomme eller en sideveskene.

En BMW kjører svingene av selv mens en HD må tvinges gjennom hver eneste kurve. HD er bygget for å sluke miles på rette strekk i USA, ikke for Chapmans Peak Drive eller en norsk vestlandsvei.

Men du verden for et utseende! Hvis en BMW likner på en gammel bestemor så er HD en 20-årig fotomodell. Den første er klumpete og stygg mens den andre har vakre linjer uansett hvilken vinkel du betrakter den fra. Men siden kjøreegenskaper faktisk er en stor del av det å ha en motorsykkel så kommer nok Harley Davidson til kort. Gode kjøreegenskaper OG utseende? Jeg tror jeg beholder min egen...

Vintur

Lørdag ble slappe av dag. Dro ned til V&A Waterfront og ruslet gjennom shoppingsenteret. Hadde jeg hatt svær koffert og ubegrenset vekt på flyet så hadde jeg nok kjøpt en del. Det er utrolig billig her og så har de noen utrolig tøffe ting. Jeg falt for noen puter i Springbok-skinn, men de skal jo passe inn med resten av interiøret. Med det som finnes av stil hjemme hos meg da...

Søndag var det vintur. Jeg ble plukket opp på hotellet kl. halv 9 av en minibuss og så dro vi til noen andre hoteller og plukket opp flere folk. Det var god plass i bussen dra vi dro for det var bare meg og Erik fra Innovasjon Norge, en enslig japaner og to eldre damer fra USA. Og det å skrive blogg om en vintur mangler én dimensjon, nemlig smak. Det er vel egentlig det alt går ut på. Men vi besøkte 3 av vindistriktene som omkranser Cape Town hvor de fleste og de største ligger øst og nordøst for byen. Det største distriktet heter Stellenbosch og er bare en liten time unna. Vi startet der på en vingård (vineyard) som heter Zevenwacht som er et konstruert ord på blanding av engelsk og afrikaans som betyr Seven Expectations. Vi smakte oss gjennom 4 viner og hadde en omvisning med forklaring av prosessen og en tur i kjelleren med alle eikefatene. Vinene her var egentlig ikke etter min smak, men jeg fikk prøvesmake en annen vin etterpå som jeg kjøpte med en flaske av.

 

En av mange rader med gjæringstanker. "Tingen" i forgrunnen nede til høyre er filtreringsenheten. Her filtreres vinen før de tappes for å få bort urenheter. Da fjernes også smak så det er bedre med litt bunnfall.

Her ligger vinen og godgjør seg rundt 6 måneder.

Så var det videre til vindistriktet Franschhoek hvor det var en stor koloni franskmenn som levde og som startet vinproduksjon for noen hundre år siden. Den vingården vi egentlig hadde tenkt å besøke ble valgt bort da guiden fikk beskjed om at det var en for for messe på området og at det hele ville bli litt kaos. Vi stoppet derfor på et, for guiden, nytt sted som heter Franschhoek Cellar hvor vi smakte på en serie viner i det øvre sjiktet. Vi kunne velge mellom å smake på 6 billige eller 3 dyre. Alle valgte de dyre. Jeg falt for en Chenin Blanc som var ufattelig god og kostet SAR 120,- som er ca. kr. 75,-. Jeg tok med en flaske av den også.

Prøvesmaking av "The Bellingham Collection" på Franschhoek Cellar. Hvis noen vil spytte ut så er det hva den hvite bøtten er til ...

Så var det lunsj i byen Franschhoek som er en liten by med stort sett en gate med butikker og restauranter. Rundt byen er det mye fjell og vi satt og spiste med utsikt rett mot fjellveggen der Arne Ness for noen år siden klatret opp og falt ned og gjorde Diana Ross til enke.

Her et sted klatret Arne Ness for site gang.

Etter lunsjen bar det videre til et nytt distrikt som heter Paarl. Paarl er afrikaans og Pearl er engelsk. Hvis noen fremdeles lurer på hva det betyr på norsk så er det perle. Det er et relativt lite distrikt, men den vingården som vi besøkte var stor og het Laborie. Før vi kom dit kjørte vi forbi (nei forresten, vi stoppet) det fengselet hvor Nelson Mandela satt de siste 18 månedene av fangeskapet sitt. Han ble flyttet fra Robben Island til dette fengselet midt i et vakkert vindistrikt og hadde et hus for seg selv inne på området. Jeg så faktisk en film for noen måneder siden som heter "Endgame" med William Hurt i hovedrollenom som handlet om dette. Deler av filmen er om Mandela i dette fengselet og hvis jeg ikke tar feil så er i hvertfall inngangen til fengselet med i filmen. Må se den om igjen og se om det stemmer. Om også huset til Mandela inne i fengselet er der de filmet er mer tvilsomt da det fremdeles er fengsel her. En svært interessant film om de siste dager med apartheid for dem som vil se og lære. Den finnes sikkert på The Pirat Bay.

"Long Walk to freedom"-statuen av en stor, stor mann da han ble løslatt i 1990. Utenfor
"Groot Drakenstein Prison" midt i Paarl vindistrikt.

Store ord fra en stor, stor mann.

Laborie var et bra sted. Jeg elsker sånne hjemmesider (følg linken på navnet) som omhandler alkohol. Man skal bekrefte at man er 18 år ved å skrive inn datoen man er født. Er det bare meg som ser en svakhet ved dette systemet?
Hun som serverte oss var både sjarmerende og flink og det var gode viner. Helt til slutt fikk vi en brandy i glasset og det er den beste brandy jeg noen sinne har smakt. Den var kåret til "Verdens beste brandy" i et magasin og uten at jeg har smakt alle så kan jeg i hvert fall bekrefte at den var god. Den kom i ½ liters flasker og jeg kjøpte 2. Hver flaske kostet SAR 150,- som er litt under hundrelappen.



Før prøvesmaking

Her prøver hun å fortelle oss hva
vi skal kjenne etter.

Landskapet rundt Cape Town er flott. Store sletter hvor fjellene reiser seg opp i bakgrunnen, typisk som på bildet lenger oppe fra Franschoek. Det var dette Mandele snakket om i sine ord over. "I have taken a moment here to rest, to steal a view of the glorious vista that surrounds me."

Dagens etappe sånn ca. F er hotellet mitt. B er Stellenbosch, C er Franschoek, D er statuen av Mandele og fengselet og E er Laborie vingård. Litt mer på kryss og tvers kjørte vi nok, men hoderuten er her.

Jeg ble sluppet av utenfor hotellet litt over 5 og hadde nesten ikke promille i blodet. Altfor små glass. Jeg hadde prøvesmakt meg gjennom 12 viner og en brandy og til min forskrekkelse så observerte jeg flere ganger at damene fra USA og japaneren tømte rester av glassene sine i en bøtte som stod på bordet. Alkoholmisbruk!
For å rette opp i ballansen i blodet mitt så dro jeg ned til V&A (Victoria & Alfred) Waterfront for noe mat og drikke. Jeg satte meg inn på en restaurant nær inngangen til området som hadde levende musikk. De hadde også hummer på salg for SAR 170,- (kr. 110,-) for 500 gram og østers til SAR 15,- pr. stk. 8 østers til forrett og hummer til hovedrett og en fantastisk dessert som het Cape apricot sponge cake. Musserende til østersen, hvitvin til hummeren og kaffe til desserten. Og et par øl i baren før sengen.

I morgen mandag skal jeg til Cape Point og Cape of Good Hope helt sør på Kapplandet. Jeg har bestilt en Harley Davidson og skal plukke den opp i en forstad til Cape Town som heter Camps Bay. De leier ut på timebasis og den koster ca. kr. 100,- pr. time. Litt søvn først så blir alt så mye bedre.