Translate

Thursday 13 February 2014

Siste etappe

Nå var det bare en etappe igjen, nemlig fra Bagan til Mandalay. Vi var kommet til 22. januar og det var den tiende dagen siden jeg ankom landet. Ca. 200 km lå foran oss og selv om ikke veiene var all verden så regnet vi med å være fremme i god tid før solen gikk ned. På de rette strekkene nede i flatlandet blir man mer sår og stiv enn når man kjører på svingete vei. Når det er svinger sitter man hele tiden og beveger seg frem og tilbake og jeg merket knapt nok at tiden gikk da vi kjørte opp og ned fjellsider, men på de endeløse flatene så begynte lysten til å stoppe og strekke seg etter mindre enn en time. Da var det var bare å reise seg og riste litt på beina for å få blodomløpet tilbake i sittemusklene mens jeg kjørte for det er grenser for hvor mange stopp vi kunne ta. Rundt lunsjtider tok vi en matbit på nærmeste sted med bord og stoler og selvfølgelig grønn te og svart kaffe med melk og sukker.

Jeg ble aldri lei disse "kjøretøyene" som vi møtte på hver eneste
veistrekning på hver eneste etappe.

Siste lunsjstopp. Eric har nettopp snakket med sin venn Zack.

Mens vi satt der fikk Eric en telefon som jeg overhørte og det var første gang jeg fikk et inntrykk av at ting ikke var helt i orden. Han har en amerikansk venn som heter Zack og som er gift med en burmeser og de har en gård sammen en times tur fra Mandalay oppe i fjellene. Han eier også en motorsykkelutleie i Mandalay og han har en Honda av samme type som de Eric har 4 av. I tillegg har han en god del 125 cc og mopeder. Når Eric ikke er i Myanmar så tar Zack vare på syklene hans på gården sin.
Men nå vil Eric selge. Han startet med å arrangere turene i Myanmar fordi han ønsket å vise folk landet og fant det interessant å utforske det. Jeg trodde at han jevnlig hadde turer der, dvs 1-2 ganger i måneden, men det viste seg at i hele 2013 så arrangerte han bare 3-4 turer. Og i år kunne han ha arrangert 15-20 hvis han hadde villet. Problemet er at han føler at disse turene må han ta selv - han finner ingen han virkelig kan stole på i dette landet. Og han er hjemmekjær. Å reise bort i 2 uker, 3, 4 eller 5 ganger i året har han ingen problemer med, men nå føler han at det blir for mye. Han vil være hjemme og drive motorsykkelturer i Laos hvor han bor og hvor han kjenner og stoler på folk. Dessuten driver han en meksikansk restaurant sammen med sin kone fra Laos. Det Eric ønsket var å selge alle syklene til Zack og så kunne han overta hele opplegget. Og så kunne Eric la Myanmarturene være på sin egen hjemmeside og selge turene inn til Zack. Eric har en tur som er booket til slutten av februar som han selv vil gjennomføre, men etter det vil han helst ut.

Zack hadde fått besøk av en annen amerikaner den dagen som ønsket å kjøpe en motorsykkel og Zack lurte på om Eric ville selge en av sine. Vi ble enig om å møtes utenfor Zacks utleiebutikk når vi kom frem.

Veien mot Mandalay. Videokameraet i ene hånden
og styret i andre. Jeg følte meg vågal på flatene,
men jeg angrer litt på at jeg ikke kjøpte et GoPro
før jeg reiste. Jeg gikk glipp av noen fantastiske
videomuligheter mens vi kjørte i fjellene.

Da vi endelig kunne gi gass på den nesten biltomme motorveien det siste stykket inn mot Mandalay så begynte jeg å slappe av og glede meg til vi kom frem. Da var jeg selvfølgelig så nær å krasje som jeg aldri før hadde vært på turen. Midt i en rundkjøring kom det en tulling på moped fra høyre og bare krysset rett foran meg. Min feil selvfølgelig - jeg fløytet jo ikke ...

Endelig stoppet vi utenfor hos Zack og vi fikk av bagasjen og sorterte eiendelene. Amerikaneren som var på jakt etter en sykkel var der også, men jeg husker ikke navnet hans. Jeg kaller ham bare for Mr. D for douchebag. Han hadde solgt seg ut av et firma i California hvor han hadde noen eierandeler og han hadde visst tjent noen dollar på det. Så hadde han reist til Asia og bodd en stund i Bangkok før han reiste videre til Myanmar. Der hadde han fartet rundt en stund og sett fattigdommen hos minoritetsgruppene som ikke får noe hjelp av myndighetene. Da hadde han funnet ut at han ville hjelpe litt og han hadde kjøpt noen hundre ulltepper til en landsby oppe i fjellene. Han sa at han ville gjøre mer og at han trengte en motorsykkel for å komme seg rundt, men jeg er usikker på hvor seriøs han var. Han virket veldig høy på seg selv og kunne ikke fortelle oss nok om alt det gode han hadde gjort og ville gjøre. Samtidig virket han helt ukjent med hvordan han skulle oppføre seg og han hadde ingen ide om hvordan å gjennomføre forretninger i landet. Eric fortalte hvilken pris han ville ha for sykkelen, men Mr. D ville undersøke litt for han syntes det var litt dyrt for en brukt sykkel.


Tilbake i Mandalay. Jeg spurte Mr. D om han kunne ta et bilde av Eric og meg og han insisterte på at
en jente som han var med måtte sitte i midten. Jeg aner ikke hvorfor, men jeg ga til slutt opp å
diskutere. Jeg hadde aldri sett henne før og jeg aner ikke hvem hun var.

Siste bilde av min trofaste bærer. Like hel som den var da vi startet.

Vi ble enig om å møtes på en restaurant senere på kvelden og diskutere detaljer. Jeg fikk tak i en taxi og dro til hotellet og Eric tok den videre for han måtte ordne opp i en del ting først og så skulle han hente meg når vi skulle spise.
Etter et par timer ble jeg plukket opp av Eric i den samme taxien som vi satt i 2 timer tidligere og vi møtte Zack og Mr. D på en restaurant som var drevet av en kar New Zealand. Mr. D hadde de smaleste øynene vest for Mekong og han fortalte at han hadde vært i en MC-sjappe og snakket med eieren om å få kjøpe sykkel. Han kunne velge mellom Suzuki, Yamaha og Kawasaki og i følge eieren kunne han få sykkelen i neste uke og den kostet ikke mer enn det Eric skulle ha for sin ett år gamle Honda. Så hadde de røykt noe sammen som Mr. D visst hadde rikelige mengder av og som han fortalte alle og enhver at han hadde. Eric og Zack prøvde på en hyggelig måte å fortelle ham at han mest sannsynlig ikke ville få sykkelen sin i neste uke. Ikke uken etter heller. Og når den en gang kom så ville den ikke koste det han var blitt fortalt. Og at han aldri, aldri, never ever igjen måtte dra frem posen med røykbare urter foran en ukjent kar fra Myanmar. Eric og Zack har vært i landet i 5 år og Zack bor der og i hele den tiden har de drevet med motorsykler. De kjenner markedet, vet hvordan ting fungerer og de prøvde å forklare det, men hjernen til den smaløyde, urterøykende amerikaneren var ikke mottakelig for sånt. Så han bestilte en pizza Margarita, fikk en Margarita drink, hisset seg opp på servitøren fordi han hadde fått feil og ble skjelt ut av Zack da han oppdaget at pizza Margarita ikke engang stod på menyen.
Da var det på tide å ta kvelden. Jeg sa hade til Mr. D og Zack, vinket på taxisjåføren som satt og ventet og han kjørte oss tilbake til våre respektive hoteller. Det siste vi gjorde før han dro var å bestille ham til dagen etter sånn at han kunne kjøre oss til flyplassen. Eric mente at kl. 11 var tidsnok, men jeg fikk overtalt ham til klokken halv 11. Flyet skulle gå 12:50 og Eric måtte først på verksted med mopeden. 10:30 sa vi 17 ganger til sjåføren og han svarte "ten thirty" mens han nikket og smilte med tennene i alle retningene. Han var kjempehappy for han hadde fått 10.000 Kyat av oss (10 dollar) for de 4-5 timene han hadde vært til stede.

Mr. Douchebag til venstre og Zack til høyre. Koselig og jordnær type. Zack altså.

Dagen etter sjekket jeg ut i god tid og satte meg utenfor og ventet på Mr. Ten Thirty. Kvart på 11 gikk jeg i resepsjonen og ba dem ringe til Eric, men han var opptatt fikk jeg beskjed om. Jeg ba dem om å fortsette og ringe, men det var stadig opptatt i lang tid før jeg endelig fikk snakke med ham da klokken hadde passert 11. Grunnen til at han hadde vært opptatt var at han satt og snakket med den andre resepsjonisten og prøvde å få henne til å få tak i meg. Men jeg hadde sjekket ut for lenge siden og det var ikke mulig å få tak i meg. "Mr. Christensen is not available". Ikke helt utypisk Myanmar.
Uansett; Mr. Ten Thirty hadde ikke dukket opp verken hos meg eller Eric så nå begynte det å haste for klokken var kvart over 11 før jeg kom meg inn i bilen. Eric måtte fremdeles få mopeden på verksted for full overhaling og oppbevaring til neste tur så det ble litt råkjøring for å nå alt.


Med minst mulig margin kom vi oss med flyet og etter en siste kaffe sammen på flyplassen i Bangkok tok jeg farvel med min guide og følgesvenn. Jeg vil være ham evig takknemlig for at han gjennomførte turen med meg mot alle odds. De to andre deltakerne hadde utsatt sin tur og med bare meg så ville han nok ikke tjene en krone. Uten følgebil, med boltet fot på en nyinnkjøpt moped tok han allikevel sjansen på å gjennomføre turen med den enorme risikoen det innebar for ham selv hvis han skulle komme ut for en ulykke. Takk Eric for 11 fantastiske dager! Respekt ...


Kart over turen. Google Map klarte aldri å finne veier der vi kjørte og jeg vil nok aldri kunne finne igjen
den nøyaktige ruten. Dette gjelder særlig i fjellene fra A til D.
A: Mandalay                        
B: Kalaw                               
C: Inn Thein (ved Inle Lake)
D: Nyaungshwe                    
E: Nay Pyi Taw                     
G: Magway                            
F: Salay                                 
H: Bagan                               
Og så tilbake til A: Mandalay
 
Samme kart, men zoomet litt ut så det er lettere å forstå avstandene. Det ser ikke så langt ut, men all kjøring
avhenger av veiene man kjører på. Ikke alt det vi kjørte på fortjener betegnelsen vei.

No comments:

Post a Comment

Skriv gjerne en kommentar, ris eller ros, begge deler er like ønsket ;)
Please write a comment if you like the post or not. All feedback are welcome.